Arne Nordheim: Electric
elektroniske verk 1968-70 RCD 2002/Musikkoperatørene
Hvis noen skulle forsøke å innbille meg at en samleutgave av Arne Nordheims elektroniske ville bli en bestselger, ville jeg mer enn rystet på hodet. En slik tanke ville inntil nå være totalt fremmed.
Men nå er situasjonen den at denne samle-CD’en av elektroniske komposisjoner som Arne Nordheim gjorde i sin ‘Warzawa’-periode på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet, er blitt en ‘hit’ – for å si det slik. Samme uke den ble lansert er den den mest-selgende klassiske CD’en, ifølge Kulturspeilets ukentlige oversikt.
Kanskje er det tidens modning som har gjort denne musikken anvendelig, kanskje er det desenniers påvirkning gjennom Pink Floyd, Frank Zappa og bisarre klanger fra cyberspace som har gjort denne musikken spiselig for et større publikum.
Her er det i hvert fall servert, musikk som dels har vært gitt ut før, men som på ingen måte har hatt appell til de bredere masser av musikkinteresserte. Snarere tvert om, blant Brahms-elskere har jo begrepet ‘Nordheim’ vært for nærmest et skjellsord å regne.
Arne Nordheims lange opphold i Warzawa bar frukter både i påvirkningen fra det samtidige toneskapermiljøet som i mulighetene av å lage elektronisk musikk i studio eksperimentale. De fem verkene på denne CD’en er alle av visse dimensjoner, det ene er til og med kortet ned 101 år,11 måneder, 30 dager og 23 timer og førti minutter for å få plass på CD’en. Det dreier seg om bidraget til Verdensutstillingen i Osaka i 1970, en komposisjon som tutler og går ennå og ikke er ferdigspilt før i 2072. Det redigerte utdraget av PolyPoly er kalt Lux et Tenebrae, og den tittelen bør de fleste Nordheim-kjennere dra kjensel på.
Det er tildels utrolig vakker musikk som vi presenteres for. Jeg savner noe av den elektroniske musikken til Stormen for å komplettere bildet av den elektroniske siden av Arne Nordheim. Utvilsomt er det denne musikken som har etterlatt størst inntrykk på folk og som har bidratt til å bryte grenser og rive stengsler.
For man blir lyttende og undrende. Særlig i de mer ‘moderate’ komposisjonene som Solitaire (skrevet til åpningen av Høvikodden kunstsenter i 1968) og Colorazione er det bruken av ‘ordentlige’ lyder og klanger mikset med ‘ekte’ instrumenter, som i sistnevnte, som gjør sterkt inntrykk. I det hele er Nordheims ‘konkrete’ elektroniske musikk det klangbildet som sterkest tar tak i deg.
Han skrev ikke bare musikk utelukkende for tonegeneratorer. Mye er innspilte opptak som er mikset sammen og viderebehandlet. Den skapte elektroniske musikken er også lagt mot det gjenkjennende – som i Stormen – slik at tilhøreren får oppleve gjenkjennelse og identitet. I PolyPoly smyger det seg også inn en raskt tapet kommentar fra lydstudioet: ‘Ække denne fin’a?’
Pace og Warzawa er de to øvrige verkene på denne CD’en som hittil i 1998 er det viktigste som har skjedd på denne fronten her hjemme.
Du kan ikke unngå å skaffe deg denne CD’en. Den er allerede en klassike
