Grusom Salome

Premiere Den Norske Opera & Ballett Bjørvika 25.5.2013, Richard Strauss: Salome,Elizabeth Blancke-Biggs, Thor Inge Falch, Hege Høisæter, Thomas Hall, Daniel Johansson, Håkon Kornstad, Nicholas Cotellessa, Sabrina Kögel, Kjetil Støa, Carsten Stabell, Helge Rønning, Hallvar Djupvik, Øystein Skre, Jens-Erik Aasbø, Jakob Zethner, Dirigent: John Helmer Fiore, regi: Stefan Herheim, I samarbeid med Festspillene i Salzburg

Det er en grusom Salome som vises som sesongens siste forestilling på Den Norske Opera & Ballett i Bjørvika. Ikke fordi oppsetningen har mangler og katastrofale feil, snarere tvert imot, men fordi den gjør et svært sterkt inntrykk ved å vise hvilke katastrofale følger som utløses når en tenåringsjente i sitt ville og ustoppelige begjær får sin vilje igjennom. 

Det er her operakunsten har sin store styrke. Den kan forene teatrets tekst med visuelle bilder kraftig forsterket av musikk som forsterkende faktor – faktisk en faktor nesten i seg selv. Oscar Wilde’s tekst og Richard Strauss’ musikk – i særdeleshet – bidrar til å skape et drama som gjør et uutslettelig inntrykk.

Stefan Herheims oppsetning er sterk. Uten for mye dikkedarer og sprelske regipåfunn fører han oss raskt og uanstrengt inn i dramaet som starter med hvordan månelyset kaster trolske og symbolske bilder til oss mens det gjentaes og gjentaes: ‘…forferdelige ting vil skje…’ Det var derfor vi ikke lot oss affisere unødig av en Hitlerskikkelse på scenen – her som i sin Parsifali Bayreuth må Stefan Herheim dra fram assosiasjoner til Tysklands nære og stygge fortid – eller av den mastodonte roterende kjempefallosen – en gang stjernekikkert, en annen gang kanon men mest som stige i handlingen. Men symbolet er likefullt svært gjenkjennelig.

Joda, det fungerer. Det er riktig bra midt oppe i grusomheten og forestillingen evner nettopp derfor å trenge dypt ned i dramaet og åpenbare de vanvittige og forferdelige konsekvensene som kan oppstå når begjærets ville sinn får tale. Det er andre gang på få år at Stefan Herheim beskjeftiger seg med en femme fatake-skikkelse på scenen og hvordan mannens begjær styrer mot de grusommekonsekvensene. Sist var det i Lulu, en klar slektning til Salome.

Historien om Salome er mytisk og nedfelt flere steder i Bibelen. Den knytter an til Johannes Døperen og hans forkynnelse ute i ørkenen, som et slags forvarsel for den kommende Messias kort tid etter. Denne historien er også gjengitt andre steder utenom Bibelen og den har i ettertid hatt en slags magisk tiltrekning på alle de som har forsøkt å dramatisere den gjennom tekst eller musikk eller skildre den i bildekunsten. På 1800-tallet ble fortellingen om Salome gjengitt av et hundretalls bildekunstnere, forfattere og komponister. Her var det mye å gripe fatt i. Ikke bare i selve grunsomheten, men også de historiske rammene i et Palestina ved året null. Og underliggende, den eldre kongens – her kalt fyrsten – Herodes’ begær etter den unge tenårings-jenta. Måneskinnets fortrylling blandet opp med det sene 1800-tallets trang til symbolisme. I det hele tatt, et stort spekter å ta fatt i.

Oscar Wilde beskrev i sitt skuespill fra 1890-tallet en ung kvinnes sensualitet, hvordan hennes begjær ble altomfattende og ødeleggende.

Richard Strauss valgte dette skuespillet som grunnlag for sin første store opera. Likesom skuespillet gjorde uroppførelsen av operaen på begynnelsen av 1900-tallet stor skandale, skuespillet var også forbudt i en rekke land.

Ikke langt fra skandale vakte også Stefan Herheims versjon av denne operaen da den hadde premiere ved Festspillene i Salzburg for to år siden. Salzburg-publikummet er rotfestet tradisjonelle, der i gården er alt etter Haydn og Beethoven modernistisk så visse hevete øyenbryn var ikke uventet. Men for oss gjorde denne oppsetningen først og fremst et grusomt inntrykk, forstått slik at den på en overbevisende måte fikk fram det barbarisk og forferdelige.

Vi har gjennom årene sett en god del oppsetninger av Salome. Den første var i Gøteborg i 1996 med Anne Bolstad. Det var kanskje sjokket fra denne opplevelsen kombinert med den utrolig flotte prestasjonen til den norske sangerinnen, som gjorde dette til en uvanlig sterk opplevelse som sitter i ennå. 

På et punkt hadde den et klart fortrinn som Stefan Herheims versjon av i dag ikke hadde: De syv slørs dans som er lagt inn som et slags ni minutters mellomspill i operaen og som faktisk trigger og stiller på spissen det grusomme underliggende i denne tragedien. Det er jo egentlig mannens dyriske begjær som i siste ledd er ansvarlig for det grusomme!

Løsningen med å la seks dansere – Salome blir den syvende – opptre i samme kostyme og sminket lik Salome, var interesant nok i seg selv. Men den hadde ikke den besettelsen og intensiteten som når en sopran på den gangen den nye Gøteborg-operaen tok enkle og forsiktige trinn mens de syv slørene forsvant ett etter ett. Forskjellen ligger i at dagens løsning ble for vidtløftende, for springende. Det magiske for seksten år siden lå nettopp i dette at en tenåringsjente kunne fortrylle ved sitt enkle og intense nærvær. Hun dro oppmerksomheten til seg, noe vi ikke i samme grad fornemmet ved å ha syv utgaver av Salome flagrende rundt på scenen i fargerike kjoler, selv med kniver.

Rollen som Salome er ekstremt vanskelig å utføre. Det stilles rent fysiske krav som gjør det nesten ubegripelig å forstå at et levende menneske kan komme gjennom dette med strupen i behold. Vi forstår derfor meget godt hvorfor kveldens Salome, amerikanske Elizabeth Blancke-Biggs hevet armene i jubel som etter en idrettsprestasjon når forestillingen var bragt til ende. Hun kom i mål på imponerende vis. I enkelte partier oppsto noen hvileskjær, særlig i lavere stemmeleier – men hun er ingen kontra-alt! – men noe annet ville nesten vært utenkelig.

Den som særlig framhevet seg av de øvrige sangerne var Daniel Johansson som Narraboth. På den korte tiden han har vært i operaens soliststall har han i flere oppsetninger vist en imponerende evne til nærvær og stemmekraft. Dette fikk vi nok en gang bekreftet i denne oppsetningen.

Også en annen amerikaner, Thomas Hall, rolledebuterte i denne oppsetningen som Jochanaan, Johannes Døperen, profeten fra ørkenen som forkynte den kommende Messias. Han bidro også sterkt til å male fram uhyggen i denne operaen.

Også Thor Inge Falch og Hege Høisæter som Herodes og Herodias, har gjort seg fortjent til rosende ord. La oss heller ikke glemme det øvrige ensemblet.

Foruten tittelrolleinnehaveren var det først og fremst orkesteret som gjorde en fremragende innsats. Velklingende og presist lød det som det aldri har gjort annet enn å spille den ekspressive og dissonerende musikken til en Richard Strauss anno 1905. John Fiore har lykkes i å heve orkesteret opp atskillige hakk. Det er når vi hører musikk framført på denne måten, som vi gjorde med sesongsavslutningen med Elektra bare for et par år siden, at vi faktisk kan si at vi på langt nær har noe grendehus-ensemble i Bjørvika. Her har vi et orkester på topp nivå!

Det er når vi hører musikk som dette at vi bare må beklage at komponisten altfor fort ble over de førti. Han skulle fortsatt med å skrive slik skarp og fjetrende musikk som han gjorde i disse viktige årene. Det var musikk som dette som fikk Gustav Mahler til å utrope ‘…en levende vulkan, en underjordisk flamme…’ Selv om mange mente operaen var skandalløs, ble responsen på den så suksessfull at komponisten tjente så mye at han kunne reise en flott villa i Garmisch-Partenkirchen hvor han med unntak av det siste krigsåret bodde i hele den resterene delen av sitt lange liv.

Men han skulle aldri bli eldre!

Da vi kom ut i den lyse mainatten var vi glade for st sola ennå var oppe og at det var varme i lufta. Etter er dypdykk i det grusomme og iskalde helvettet med denne operaen var det nesten livsnødvendig å føle varmen og oppleve lyset innerst i Oslo-fjorden igjen. Livet var vendt tilbake.