Günther Grass: Boksen, Gyldendal 2009, 194 s.
For to år siden kom han (på norsk) med sin svært åpne selvbiografi Når løken skrelles. Her røpet han, ritktignok noe sent etter manges mening, at han noen korte uker før krigens slutt hadde vært medlem av Waffen SS og hadde gjort krigstjeneste. Men ingen vil betvile at Günther Grass i hele etterkrigstiden har vært ivrig opg konsekvent på å gjøre opp med nazismen og tyskernes ansvar og at store deler av hans forfatterskap nettopp er viet temaet krigen.
Han har fått med seg såvel Nobel-prisen som andre høythengende priser og er en aktet og respektert tysk intellekuell.
Årets bok er en slags fortsettelse av Når løken skrelles. Den tar for seg de siste tiårene. Men det er ingen tradisjonell selvbiografi. Bokas fortellerstemme legges i munnen på hans barn, det er i alt åtte av dem med forskjellige forhold, og i teksten harsellerer han også med at det er faren som skriver og som legger ordene i munnen på dem, men barna – nå dels voksne, som snakker.
Bokas hovedkjerne er imidlertid en liten svart boks, derav tittelen, som er et magisk kassefotoapparat, en Agfa, som har evnen til å ‘se’ bakover og framover. Grass åpner dermed opp for sin fantasi og hans grep med dette fotoapparatet og bruken av det åpner for svært interessante vyer og litterære bilder.
Barna kommer sammen til en slags stiliserte og arrangerte spisesammenkomster hvor ordene, ofte litt ustrukterte, følger hverandre.
Det er ingen tykk bok men fraværet av episk fortellerstil gjør at de løst-hengende samtalene kan koste litt ekstra tid på å komme gjennom.
Men hva gjør vel det? God litteratur skal gjerne koste litt ekstra
