Premiere Nationaltheatret amfiscenen 12.1.2012.
Arthur Koestler: Twilight Bar.
Ole Johan Skjelbred, Liv Bernhoft Osa, Nader Khademi, Tone Mostraum, Heidi Goldmann, Birgitte Larsen, Per Frisch, Per Christian Ellefsen.
Regi: Matthias Hunt.
Ikke noe vondt sagt om skolerevyer og russe-cabareter, mange av dem kan være underholdende og ha sine poenger. Men til det lavmålet Nationaltheatret senker seg med denne oppsetningen, kan jeg ikke tenke meg noen russerevy. For dette er gymnasialt vrøvl fra ende til annen. Teksten er dårlig og utflytende. I tillegg har en tysk instruktør med sine regiteater-ambisjoner gjort begredelighetene verre.
Arthur Koestler skrev visstnok sitt eneste teaterstykke i bakrus i Moskva en gang på begynnelsen av 1930-tallet. Som idealistisk kommunist var han mildt sagt svært skuffet over å møte de harde realitetene i idealsamfunnet. Derfor er dette et stykke som kan sies å ha oppstått i skjæringa mellom idealisten som trodde på en ny framtid og den desillusjonerte som møtte de bitre realitetene som begynte å avtegne seg i datidens Sovjet. Stykket er krydret med en god del løsrevne sitater fra manifester og politiske uttalelser. Noe av det kunne faktisk ha bein å stå på, men slik det serveres blir det platt og gymnasialt.
Historien i stykket dreier seg om et utenomjordisk besøk hvor Jordens innbyggere gis tre dagers frist for å bevise at de er lykkelige. Dermed oppstår sammensuriumet og begredelighetene, også i forhold til det som klan sies om vår egen tid, styrtrike Norge midt i et hav av arbeidsløshet, nød og økonomisk fallitt rundt oss.
Arthur Koestler var neppe noen dramatiker. Han skrev derimot svært betydningsfulle bøker og var journalist som oppsøkte Spania under borgerkrigen. Han satt fengslet i Franco-Spania, under Vichy-regimet i Frankrike og flere ganger i Storbritannia. Han så døden i øynene flere ganger, for sitt engasjement og meninger. For dette og for de skriftene han har etterlatt seg har han en viktig plass.
Men når det gjelder dramatikk, er han neppe helt på banen. Hvorfor kunne ikke Nationaltheatret ha valgt Brecht hvis de skulle ha et stykke som belyste de problemstillingene som strekes opp i dette stykket? Bare hans kommentar i forbindelse med arbeideropprøret i Berlin og DDR i 1951 om at regjeringen burde velge seg et nytt folk, hvis de er misfornøyd med det nåværende, inneholder atskillig mer snert og ironi enn denne 100 minutters lange forestillingen.
