Han ønsker ny dramatikk for operascenen

av Grete Nordtømme og Kjell Moe
Han stiller til intervjuet med Kulturspeilet samme morgen nyheten er kjent i hvit sommerdress og bløt bredbremmet hatt. Er det i anledning årstiden? Eller er det rett og slett Italia og opera på de varmere breddegrader som lokker Stein Winge? Hatten har jo en viss mafia-sleng over seg.

Det er definitivt ikke Italia:

– Jeg hadde aldri våget å gjøre en operaoppsetning i Italia, sier Stein Winge. – Det var snakk om noe på La Scala, men jeg tror ikke jeg hadde gjort det. Der har koret i kontrakten sin at de ikke kan synge og gå samtidig. Det italienske publikummet er heller ikke nådig, de kan stoppe en forestilling. Mange kjøper billetter bare for å bue, de kommer for å få ut ting.

Og pepet ut ble Stein Winge da han som første nordmann hadde regioppgave ved den nye Paris-operaen, La Bastille i forrige sesong. Hans oppsetning av Tristan og Isolde ble ikke tatt nådig imot.

Men slikt går ikke for mye inn på ham:

– Til og med Stravinskij ble jaget fra Paris i sin tid første gang Vårofferet ble spilt. Tristan-oppsetningen var en kollisjon mellom nordisk estetikk og fransk lynne. Franskmenn er vanvittig konservative. Dessuten er folk mere gærne når de ser på Wagner. Det kan få fram både det beste og det verste i dem. Jeg ønsket å gjøre teater ut av Tristan og Isolde. Det ble kanskje for kraftig for dem.

Vi har grepet fatt i ham rett etter at det ble kjent at han er ansatt som Den Norske Operas nye sjefsinstruktør:

– Gratulerer med ny jobb!

– Takk for det. Dette kom veldig overraskende på meg. Vi har ikke snakket så mye om det ennå. Jeg må sette meg ned og snakke med Bjørn Simensen. Det er ikke bare-bare å være sjefsinstruktør. Såvidt jeg vet er det bare én til i operaverden, og det er Harry Kupfer…
– …ved Komische Oper i Berlin?
… og han er en skikkelig stalinist, en dyktig fyr som lager bra oppsetninger av Nibelungen-Ringen med bruk av laser. Jeg har jobben til år 2004 og følger Bjørn Simensens åremål. Man kan jo slutte før hvis man finner det for godt.

Det slo oss at man her kopierer erfaringer fra Finland: der hentet de inn teatrets folk med sin realisme i operahuset og bestilte nye verk fra finske samtidskomponister. Livets realiteter inn på scenen med blod, snørr og tårer?

– Det ligger nok i intensjonene. Det stemmer at mitt teatersyn ikke primært er det underholdende.

Operasjef Bjørn Simensen sier til Kulturespeilet at han ønsker å løfte den kunstneriske nivået på Den Norske Opera ved denne ansettelsen. Stein Winge skal gjøre minst en årlig produksjon samt være rådgiver og konsulent for operasjefen.

– Du sparte ikke på virkemidlene i din teateroppsetning av Macbeth på Det Norske Teatret nylig?

– Det kunne vært mye verre, vært mere blod. Man kan ikke gå pent frem med Macbeth, sier Stein Winge. Egentlig er jeg litt lei av disse slengerne om ‘Stein Winge’-effekter. Det vitner om at folk ikke er mer interessert i teater enn i den lille gryten. Jeg er ikke så avansert. Hvis du derimot drar litt ut i Europa, til la oss si Berlin og Fred Castorf og ser hva de gjør… Her er vi mer puritanske. Man søker alltid noe med det en gjør, at man ikke driver med høytlesing, for, satt på spissen, jeg skjønner ikke ellers hvorfor man holder på med teater.

– Når du har gjort Macbeth som teater, går det mot Macbeth som musikkdramatikk?

– Jeg har gjort Lady Macbeth fra Mzensk (av Sjostakovitsj) på La Monnaie nylig, det er samme intrigen, du finner blodstrømmen der også. Jeg skal gjøre Verdis opera her i Oslo i mars. Det blir en annen versjon enn på Det Norske Teatret.

Det blir forøvrig flere premierer på Operaen neste sesong: Foruten Macbeth spilles Richard Strauss’ og Hugo von Hofmanthals Ariadne auf Naxos og Giordanis Andrea Chenier for første gang på operaens scene.

– Verdis opera regnes som vanskelig?

– Det er kraftig musikk, preget av ungdommelige klisjeer. Når du hører heksemusikken er det reneste La Traviata. Jeg har litt problemer med den. Den er veldig hoppete og spirituell, dansant, det er vanskelig å løse scenisk fordi musikken er der. Otello er helt renset for ‘Verdi’-klisjeer, mens dette her er et rent ungdomsverk.

– Hender det at du kommer i konflikt med musikken i dine operaoppsetninger? Hvordan forholder du deg som instruktør til dirigenten?

– Dirigenten har det musikalske ansvaret og dermed sisteordet. Da jeg laget Trittico i sin tid (på La Monnaie) med Antonio Pappano fikk vi en fin rytme. Regien på alle de Tritticooppsetningene jeg har gjort er den samme, men dirigentene varierer – fra Brussel, Chicago til Oslo.

– I Otello ønsket du å kutte noen takter?

– Ja, men det gikk ikke. Men det fungerte fint med Manfred Honeck, han er dynamisk. Hvis man er samarbeidsvillig og lytter til hverandre og kan snakke sammen uten at det går prestisje i det blir resultatet som regel bra. Men det er mange dirigenter som gir fullstendig f… i regi. Mange gjør som de vil.

– Det har vært en linje i ditt operaengasjement de siste sesongene. Du har gjort mye Janacek?

– Slavisk, russisk, jeg har gjort begge Mussorgskij-operaene. Nå blir det Macbeth. Janacek er fantastisk, det er jo teater med musikk til.

– Du ønsker realisme?

– Jeg synes det skal handle om folk stort sett. Av Janacek skal jeg gjøre Macropolus-saken og De dødes Hus. Skal også sette opp Elektra i Tyskland og Pelleas og Melisande, jeg gjorde den i teaterversjonen på Torshov-teateret. Håper å få gjort Lulu her i Oslo en gang men det er ikke bestemt ennå. Alban Berg er neppe noen publikumstreffer som Puccini eller Verdi.

– Er det noen før i historien som har sagt nei til Staatsoper i Wien to ganger?

– Nei, det tror jeg ikke. Men det ble ikke tatt nådig opp heller av Ioan Holender.

– Synes du det er stor forskjell mellom nordisk opera og sydover i Europa?

– De stedene jeg har jobbet er arbeidsforholdene grundige overalt enten det er Brussel, Chicago, London. I Tyskland er det litt mer byråkratisk. Det igger i kortene at det er mer papirmøller, ‘achtung, achtung’, tonen i tyske operahus er røffere, strammere, mere tysk for å si det slik. I Frankrike var det litt løst i kanten, litt romsligere. I USA er det veldig entusiastisk. Det som forbauset meg der (i Chicago) var at halvannen uke før premieren flyttet operasjefen sitt kontor fra 30. etasje ned på sceneplan og var der nede og tilgjengelig for folk når det var som mest kritisk. Det som skjedde på scenen var det viktigste, her koker det bort i mye rart. Det var fantastisk.

– Du har valgt mer og mer opera som uttrykksform de siste årene?

– Først og fremst, banalt sett, så er det fordi jeg er glad i musikk. For meg å bruke regi til musikk er rett og slett fantastisk. Og så er uttrykket større, selv om man har den bundete formen i musikken kan man innen den eksplodere. Det må sterkere virkemidler til. Scenografi er viktigere i opera enn teater. Det er scenebildet folk ser på, metaforene, historiene. Estetikken er viktig.

– Når du begynner å tenke på noe du vil gjøre, er det en lang prosess?

– Begge deler. Noen ganger sitter ting lenge, og jeg har god tid å forberede meg på. Planlegger konstellasjonene rundt og samarbeidet etter beste evne.

– Stiller du betingelser?

– Ja, for skuespillerne absolutt, der velger jeg selv. Da er det ingen diskusjon. For sangere har jeg mindre kunnskaper, du kan risikere å få en liten fet tenor eller en høy slank sopran.

– Hvilken vei ønsker du Den Norske Opera skal utvikle seg?

– Jeg ønsker først og fremst at man får et nytt miljø for norsk opera, at man får lokket frem nye prosjekt. Den Norske Opera har ingen fremtid hvis ting havner i skrivebordsskuffen, slik det ofte skjer på teater og opera. Skal man ha et nytt operahus må man vise at det er nødvendig at det kommer ny norsk musikkdramatikk. Det ligger over hele kloden: når var den siste stor operasuksessen, den som virkelig slo fast at her er det et nytt stort verk, den totale pangen? Det er ganske lenge siden, man må gå tilbake til Turandot, tror jeg.

Et skritt på veien er vi: Det blir urpremiere på en ny norsk opera kommende sesong. Henrik Hellstenius’ Sera spilles på Ultima-festivalen. Den er et resultat av et langsiktig prosjekt mellom operaen og unge norsk komponister.

– Norsk politikk og nytt operahus?

– Pinlig, jeg har skjelt ut Jagland for dette før. Man kan ikke skylde på Carl I. Hagen, han vet man hvor man har. Vi får bare håpe at det blir Vestbanen, og ikke Bjørvika. Infrastrukturen der kan ikke komme før om 10-15 år. Spørsmålet med Bjørvika blir – når da? Det kan sikkert bli et fantastisk sted – men når?