Haydn – en komponist i mental balanse

av Berit Kvinge Tjøme og Kjell Moe
Leif Ove Andsnes har kommet med en ny CD. Fem sonater av ‘papa Haydn’ gir den norske klavervirtuosen seg i kast med. Men hvorfor Haydn? Representerer hans verk for klaver tilstrekkelig med utfordringer for en pianist som allerede har etablert seg i det fremste sjiktet av pianister i verden i dag – og som har et nesten like stor navn på de britiske øyer som her hjemme?

– Jeg begynte med Haydn. Det var med ham jeg startet som pianist. Han ble min introduksjon til wiener-klassisismen. For andre var det Mozart. For meg er Haydn rå. Han er tragisk men aldri melankolsk eller sentimental. Dermed er han klarere enn Mozart, som har lag på lag med emosjoner, sier Leif Ove Andsnes til Kulturspeilet.

– Haydn er en komponist i mental balanse – musikalsk. Jeg synes ikke Mozart er en større musiker, men han viser et annet mangfold.

– Hvordan øver du inn nye verk? Går du straks til partituret for å finne storformen, formdeler, melodikk, harmonikk, melodikk, kontrapunktikk? Har du andre pianisters tolkninger i øret?

– Jeg hører ikke på hvordan andre pianister har gjort det når jeg skal tilnærme meg et nytt stykke. Den ene dimensjonen – harmonikk, melodikk, kontrapunkitkk – er infiltrert i den andre. Og jeg jobber strukturert, side for side. Alt kommer etterhvert.

– Du har spilt Schumanns a-moll konsert, Prokofievs tredje og Beethovens femte som du også gjør i Oslo på konserter du har gjort de siste fire månedene. Er dette verker vi får på CD om ikke lenge?

– Jeg har nå 22 klaverkonserter på repertoaret, tre av Beethoven samt koral-fantasien. Schumann kommer, det er en av dem jeg skal spille inn. Men allerede nå er to konserter av Haydn spilt inn.

– Du har et allerede et stort repertoar, men alt tyder på at du legger vekt på de store verkene fra romantikken?

– Ja, det var det jeg begynte med. Det var naturlig for meg som ung pianist å plukke komposisjoner med store følelsesmessige og dynamiske utladninger og emosjoner. Etterhvert har jeg utvidet – i begge retninger av musikkhistorien. Det er blitt Haydn, Carl Nielsen, Janacek og Szymanovskij. Jeg har lyst på å strekke meg ennå lenger ut. Eksempelvis med mer Bach, mer Mozart, og også med flere1900-talls verk.

– Du har gjort en nydelig tolkning av Fartein Valens Klavervariasjoner op. 23. Hva føler du for Valen som vestlending og karmøyværing?

– Jeg føler at farvene hos ham ofte er litt grå i forhold til Schönberg, Webern og Berg. Han gjør det vanskelig for utøverne. Eksempelvis i variasjonene ville Schönberg ha gjort det annerledes, fargelagt her og der med hensyn til dynamikk, gitt nøyaktigere anvisninger, mer detaljert enn det Valen gjør. Jeg kan ikke høre for mye Valen før jeg blir litt deprimert.

– Men er ikke det på grunn av de altfor mange tannløse og bleke innspillinger og oppførelser av hans orkesterverker vi har av Valen?

– Jo, ha-ha, han sa jo selv at man ikke måtte tolke musikken hans slik han så ut!

– Er det ikke desto en større utfordring for utøveren å forme musikken med den lidenskap, magefølelse og temperament som musikken egentlig legger opp til? Er det ikke litt for lettvint som utøver å trenge nøyaktige anvisninger fra komponistens hånd?

– Jo, det kan du si!