Lekende og slentrende presenterer Bjørvika-operaen denne Rossini-forestillingen. Her er ingen Wagner-lange arier og berettelser om jordens og menneskenes tilblivelse over flere slektsledd, men rett på sak. Gjøgleriene – og fjolleriene – møter oss fra første scene. Det er jo på sett og vis alvor men skjemten tar overhånd fra første stund. Blott til lyst!
Vi opplever et overveldende antall morsomme gags og sceneeffekter, og du får ingen anledning til å kjede deg. Utgangspunktet er enkelt: man tar et gammelt eventyr, det om Askepott burde alle kjenne, og transformerer det slik først komponist, siden instruktør vil ha det.
Den Norske Opera & Ballett 24.1.2017 Rossini: La Cenerentola ossia La bontà in trionfo (Askepott, eller godhetens triumf) med: Aleksander Nohr, Angelina Goryachova, Désirée Baraula, Kristin Hansveen, Renato Girolami, Taylor Strayton, Michael Sumuel regi: Stefan Herheim, Operaorkesteret, Operakoret, musikalsk ledelse: Antonio Fogliani
Rossini omarbeider en god del av det opprinnelige eventyret om Askepott. I stedet for den onde stemoren, skriver han inn seg selv som en trumpifisert stefar, grisk og med blind selvtillit. En som nyter å være ved kongens hoff med mat og vin med det han tror er edelsteinene sine, to vakre døtre. Merkelig at assosiasjonene til den nye amerikanske presidenten slo så raskt til akkurat her men slike typer har vi jo kanskje sett siden tidenes morgen?
Men ifølge eventyret – og Rossini – tar kongen den tredje til dronning, stedattera Askepott som mot slutten av operaen avleverer ordene om å tilgi, og at det ikke skal være forskjell mellom høy og lav rang i samfunnet. Den som feier kosten er like mye verdt som den som danser i ballkjole.
Men før dette danderer Rossini sin opera fra 1817 som er breddfull av rett og slett fjolleri, tull og tøys – og mye herlig musikk. Høydepunktene står i kø og Rossini lar oss ikke få hvile i denne strømmen av påfunn og morsomheter.
All ære til komponisten i så måte. Men dette er i første rekke Stefan Herheims versjon av operaen. Hans utgave av La Cenerentola (Askepott) er så iderik, sprudlende og fantasirik at vi må gi oss ende over. Han gjør bruk av Bjørvika-scenens alle tekniske muligheter, folk forsvinner i gulvet, og rett opp i lufta. For oss slo åpningen av annenakten alle medaljer. Her sitter dirigenten på scenen og nyter en røyk sammen med de andre medvirkende mens orkesteret tusler i vei med sitt.
Sprudlende og fantasirik er alle hans påfunn. Det er fantastisk hva han makter å få ut av denne operaen og få en stakkars sjel som oss ut av den triste vinterstemningen og tø opp!
All honnør til Grorud-gutten fra en annen Grorud-gutt!
Men derved har vi ikke sagt alt. For sangerne – eller gjøglinga – er det avgjort mye å si rosende om. Først og fremst St. Petersburg’eren Anna Goryachova. Før selve operaouverturen ser vi henne som vaskekone, som en som likesom gjør klar til kveldens forestilling. Men etterhvert trer hun fram som Askepott, den som graver i skitt og sot. Hun har et herlig skuespillertalent som vokser til grandiose høyder utover i forestillingen. Det ender med et hun tar et avgjørende grep på det punktet av forestillingen hvor hun forkynner at det skal ikke være forskjell på høy og lav. Her binder hun oss til et budskap som har vel så mye å si i dag som for to hundre år siden.
Nordlendingen Alexander Nohr overbeviser sterkt i sin rolle som kammertjeneren Dandini. Til tider tar han rett og slett luven av de andre. Herlig!
Også de andre, ikke minst Rossini selv, og stedøtrene, spilte godt opp mot instruktørens gjøgleri og mer eller mindre herlige fjollete påfunn.
Her må vi også nevne dirigenten, Antonio Fogliani. Visst har han dirigert Rossini noen ganger før, det lar seg ikke nekte!. Det opplever vi gjennom hans herlige grep om om musikken og hvordan han avslappet nærmest glir inn i handlingen, som han også tidvis blir en del av.
Et avgjort pluss var bruk av rampen mellom orkestergrav og publikum. Dette skapte nærhet til oss som satt der og lagde bredde på forestillingen.
Også Operakoret og deler av det fikk framtredende plass i oppsetningen. Utrolig hvilke sprudlende ideer Herheim har!
Vi er nå midt inne i operasjef Boye Hansens siste sesong som sjef. Fra og med forrige sesong og så langt i denne har vi opplevd en stigende kvalitet og forestillinger på et særdeles høyt nivå.
Denne Rosssini-forestillingen er så avgjort verdt å se som en motvekt mot den mørke og triste vinteren!
