Bjørvika 21.10.2011
Helge Iberg og Bendik Hofseth: Operation Opera, pierwszy polsko-norweski kabaret (den første polsk-norske kabaret), libretto: David Chocron og Nina Witoszek
Samarbeid mellom Teatr Kto i Krakow og Den Norske Opera & Ballett
med: Eli Kristin Hansveen, David Chocron, Rune Temte, Mads Jørgensen, Petter Aaagaard, Alona Jankowska, Jacek Bucynski, Maciej Slopta, Krzysztof Stawowy samt skuespillere og musikere fra Teatr KTO i Krakow og dansere fra Krakow Danse-teater, regi: Jerzy Zon, koreografi: Eryk Makohon
(omtale lagt ut på nettet 22.10.2011)
En opera om de som bygget operaen, en opera om arbeidsfolk. Nåja, riktig opera er det ikke, snarere en cabaret-forestilling. Men den låner friskt fra operasjangeren og gjør i bruk en av vår hjemlige operas fremste krefter på sopransiden.
Kort sagt, det dreier seg om de som bygde operaen som i stor grad var polske gjestearbeidere i Norge. Resultatet er vår nasjons nye praktfulle storstue – og denne sceneforestillingen som er kommet i stand i form av samarbeid mellom Teatr Kto i Krakow og Den Norske Opera & Ballett.
Iniativtager var den polsk-norske professoren Nina Witoszek som under byggeprosessen intervjuet en rekke av de polske arbeiderne som var i sving i Bjørvika. Resultatet ble først en novelle. Siden ballet det på seg med profesjonelle krefter som kom til på såvel musikksiden som med tekst. Opprinnelig var utgangsunktet å skildre kulturforskjellen mellom to land og de gjensidige fordommer som eksisterer på begge sider.
Teatr Kto i Krakow er kjent for sitt gateteater og er i dag Krakow by-teater. Til denne forestillingen er også tatt i bruk dansekrefter og det er et yrende liv av bevegelse på scenen hele tiden med til dels sprelske sprang, det være seg alt fra spenstig hiphop-dans på gulvet til imponerende akrobatikk i stillasene.
Når du kommer inn i prøvesalen hvor forestillingen finner sted, er den allerede i gang. Det bankes, hamres og slås med elektriske driller hvinende i lydkakafonien. Saksofonlydene fra Bendik Hofseth kan minne om polsk avantgardejazz fra 60-tallet.
Dette ble, for å være ærlig, noe heseblesende for oss. Det tok noe tid å få igjen pusten. Men etterhvert skled vi godt inn i det som skjedde på scenen selv om det som var av ord lett forsvant i støyen og den uheldige bruken av altfor overstyrte mikrofoner på to meters avstand. Dessuten var dette et kaudervelsk av norsk, polsk og engelsk og i et slikt sammensurium blir en fort forvirret.
Heldigvis skled forestillingen unna de fleste operaklisjeene selv om vi ikke er i tvil om at det klødde i strupen til noen og enhver til å kaste seg utpå i parodienes verden.
Det vi fikk i stedet var en herlig Puccini, O Mio Babbino, framført av Eli Kristin Hansveen til akkompagnement for en stor del av Hans Kristian Kjos Sørensen på cimbalon (!). Hun hadde også en herlig scene hvor hun framsto som arkitekt som hevdet at bygget ikke ville tåle en sopran-diva som svingte seg opp til en trestrøken Ess. Og så klemmer hun til!
Enkelte ganger fikk forestillingens uttrykk oss til å assosiere med Sjostakovitsj’ musical Moskva, Cheryomushki fra 1958, også dette en støyende burlesk forestilling, denne gang om boligbygging og snusk. Snuskeriet i kveldens forestilling besto av scenekarakteren Mr. Szwindelski.
Det er blitt en bråkete, støyende, livlig, tildels slitsom men absolutt underholdende forestilling. Humøret vokser underveis og du blir etterhvert i vanvittig god stemning av dette sceneeventyret!
