Philip Short: Pol Pot – historien om et mareritt, Cappelen forlag 2007, 479 s.
Tittelen sier det meste, dette dreier seg om et udiskutabelt mareritt. I tillegg til forfatterens svært nøkterne framstilling av begivenhetene, særlig de tre årene på slutten av syttitallet da Røde Khmer satt ved makten, er dette i grunnen det essensielle som kan sies om skrekkveldet.
Philip Short tar seg ikke bryet med å gjenta hva alle andre har sagt før ham. Forholdene under skrekkregimet er utførlig behandlet i form av bøker, filmer og øyenvitneskildringer. Det er ikke nødvendig å smøre på mer, er hans utgangspunkt: I stedet går han til kildene, han snakker direkte med gjenværende Røde Khmer-ledere og graver i arkiver verden over og forsøker å gjøre sin framstilling mest mulig nøktern.
Kaldt og nøkternt slår han fast at minst en million kambodsjanere omkom i disse årene, de fleste av sult og sykdom men også for summariske henrettelser eller som følge av mishandling. Historien har ingen ord for å unnskylde slikt. Forfatteren peker imidlertid på at det som skjedde kan finne sin sammenlikning med forholdene etter den franske revolusjonen. Han trekker også inn noen få kommentarer om grusomhetens og bestialitetens vesen og om hvordan den eksisterer dypt inne i den menneskelige naturen. Her sammenlikner han eksempelvis med franskmennenes herjinger i Algerie. Han framholder også at uten amerikanernes terrorbombing i Kambodsja på slutten av Vietnam-krigen, særlig den vilkårlige og massive bombingen fra B-52 fly i stor høyde, var den direkte årsaken til at Røde Khmer så raskt og tilsynelatende uten altfor stor motstand kom til makten i Kambodsja.
Derimot er han uhyre grundig og så langt vi kan lese svært etterettlig i sin framstilling av Pol Pot og forholdene i Kambodsja. På sett og vis danner denne boka en svært god framstilling av forholdene i Kambodsja de siste femti år. Dermed er boka også en viktig framstilling av Indo-Kina siden Vietnam her er sentralt for Kambodsjas historie.
Boka sier mye om Vietnam-krigen og er ganske inngående i sin beskrivelse av rent praktiske ting. Det eksisterer ikke så altfor mye litteratur om akkurat disse forholdene og derfor er Short’s bok et viktig bidrag for å kaste lys over dette. Hvordan var det mulig for vietnameserne – og også khmererne – å beseire verdens største militærmakt og holde ut i umenneskelige bomberegn, kjemisk krigføring og grusomheter? Det var ikke bare dette, de bygde opp en sivil struktur med sykehus, opplæringssentre foruten transportveiene med våpen. Pol Pot vandret Ho Chi Minh-veien en rekke ganger når han skulle dra utenlands, mest til Kina.
Jeg må si at Philip Short er svært overbevisende i sin framleggelse av stoffet. Det er imponerende å se hvilket stort og omfattende arbeid han har gjort med kildene. Han bygger sin framstilling blant annet på samtaler med Khieu Sampan som var formelt statsoverhode under Røde Khmer-regimet og deres utenriksminister Ieng Sary. Dette stiller han opp mot andre samtaler og det han finner i arkivene.
Pol Pot og de ledende personene under Røde Khmer var stort sett alle et resultat av studiedager i Paris. Der dannet de en marxistisk studiesirkel. De som var tilknyttet denne dukker senere opp. Selv om Røde Khmer hadde nære forbindelser med Kina er det oppsiktsvekkende å notere at de så å si ikke tok ad notam det de kinesiske lederne sa til dem, i første rekke Chou En-Lai og Deng Xiao-Peng, om at motstandere skulle omvendes, ikke fysisk utryddet. Andre gode råd hørte de heller ikke på. Sannsynligvis var deres oppfatning av kommunismen preget av idealisme fra studentdagene.
Philip Short legger mye vekt på forholdene i Kambodsja før 1975. Dermed får vi en lengre beskrivelse av operette-prinsen, som man lett kan oppfatte prins Sihanouk som. Uansett hans solkonge-stil og lunefullhet er han likevel den mest sentrale skikkelsen i Kambodsja etter 1945. Man kommer ikke utenom ham når Kambodsjas historie skal skrives.
For meg ble dette først og fremst en spennende bok som kaster lys over flere sider av Indo-Kina, framfor en bok ene og alene om Pol Pot og den store terroren. Men boka følger ham helt til slutt og legger ikke skjul på at han helt inntil det siste beholdt sin mentalitet av fysisk utryddelse av personer framfor ‘omvendelse’.
Pol Pot var skolelærer og den korte tiden han fungerte i denne stillingen underviste han i fransk lyrikk og hadde ry for å være god og innlevende for elevene i lyrikkens verden. Han ga også inntrykk av å være snill og saktmodig som person. Men som geriljaleder var han hard og grusom og la lingenting i mellom. Noen av de appellene og direktivene han sendte ut gjennom årene er rystende lesing.
Først og fremst er dette en ryddig bok, proppet med historiske data og kildehenvisninger. Men den er også spennende og opplysende. Skal du vite mer om det som skjedde i Indo-Kina på 60- og 70-tallet er dette en sentral bok. Og for å få en ‘saklig’ framstilling – i den grad slikt er mulig – av grusomhetens og bestialitetens vesen er dette et viktig skrift, da ingen kan beskylde forfatteren for å overdrive eller feste lit til rykter eller propaganda.
