Teppefall

Den norske Opera 31. desember 2007  Med Det norske Operas orkester under ledelse av Terje Boye Hansen,
Det norske Operas kor og barnekor, Solister: Toril Carlsen, Birgitte Christensen, Torill Eriksen, Itziar Martinez Galdos, Eli Kristin Hagen, Hege Høisæter, Ingebjørg Kosmo, Tone Kruse, Ingjerd Oda Mantor, Silvia Moi Aamodt, Ragnhild Heiland Sørensen, Henrik Engelsviken, Thor Inge Falch, Magne Fremmerlid, Tor Gilje, Ole Jørgen Kristiansen, Torbjørn Lindhjem, Trond Halstein Moe, Svein Erik Sagbråten, Kjell Magnus Sandve og Carsten Stabell.

Så gikk teppet ned etter siste forestilling i Den norske Opera i Folketeaterbygningen. Ferdig. Slutt. Sistemann som går, slukker lyset.

Forrige gang vi var med på noe lignende, var det Fornebu. 

Fremtiden venter for Operaen på et skråplan i vannkanten. Strømlinjeformet – men heldigvis ikke mer perfekt enn en utilsiktet fargeflekk her og der. Utrolig nok er de ni årene allerede gått siden stortingsvedtaket i juni 1999, og husets improviserte feiring i gledesrus i Folketeaterpassasjen samme kveld. Tiden er over for trangboddhet, skumle snorloft, håpløse garderobeforhold, heiser som ikke går, sceneeffekter som fires 11 etasjer ned fra malersalen så ingen kan bruke scenen til øving imens, lukter og lyder og dårlig ventilasjon osv, osv, osv.

Operaen rakk såvidt ikke å bli 50 år i det gamle “Verdensteateret” på Youngstorget – et provisorium som åpnet dørene på nyåret 1959 med selveste Kirsten Flagstad som operasjef. Det nye, norske operahuset tilbragte hele 49 år i teateret fra 1934 som tiden hadde gått fra allerede før man flyttet inn og som hadde fungert som kino både under krigen og etter, og som har hakekors og Lenin-portretter, hammer og sigd malt på murveggen bak scenen den dag i dag. Selve det underet at det i det hele tatt ble et operahus i fattige etterkrigs-Norge, kan man takke datidens ildsjeler og deres sterke engasjement for. De publikummere av oss som nå begynner å bli besteforeldre, husker sikkert “skoleteateret” i Folketeaterbygningen. Lite visste vi, der vi myldret ut fra de røde stolene i salen etter forestilling, om at scenearbeiderne måtte skifte hele “dekken” før det skulle spilles opera eller danses ballet på den samme scenen samme kveld. Det var et blodslit å være scenearbeider ved arbeiderbevegelsens høyborg Youngstorget.

Den norske Opera var et lite operahus som ville bli stor. På sine 49 år er den blitt nettopp det, men forspranget var enormt hos nasjonaloperaen i nabolandet Danmark med sine nå 234 år og Sverige med sine 222 år. Store stemmer og store personligheter har utviklet seg på Youngstorget. Store talenter har også vokst frem ved Den norske Nasjonalballetten. Dugnadsånden rådet etter Kirsten Flagstads operasjefstid – hun avstod som kjent fra sin gasje for å styrke økonomien på huset. Utover 1980-tallet tok man til slutt mot til seg og satte søkelyset på arbeidsforholdene i det utdaterte teaterhuset fra mellomkrigstiden. Den lange kampen frem mot stortingsvedtaket i 1999 tilhører vår nyere historie.

Vi er to-tre generasjoner publikummere som har hver våre minner fra operahuset i Folketeaterbygningen. I 2009 kommer Den norske Opera med jubileumsbok, og der håper vi mye er foreviget. Men av alle ildsjeler og epoker bør det bli romslig plass til de vel 18 årene under dagens operasjef, en periode der Den norske Opera er blitt svært tydelig i vårt kulturliv. Under Bjørn Simensens fire operasjefsperioder har husets folk ikke fått hvile mange sekundene av gangen. Det er blitt lokket og mast, heiet og kjeftet, jublet og stønnet fra en evig hvileløs operasjef som alltid ville få til enda mer og gjøre alt enda bedre. En hoiende klakkør i kulissene for egne utøvere, og etterpå en pils på Munken med solister og teknikere. Utenlandsreiser på jakt etter internasjonale størrelser og talenter. Norske talenter skulle utvikles og oppmuntres samtidig som Operaen også skulle lokke med internasjonale gjestesangere. Noen ønsket seg klassiske oppsetninger med med store navn på rollelisten, noen maste utanselig om flere nyskrevne norske verk, noen speidet mot fremtiden, noen mot tradisjon og kulturarv. Alle skulle ha sitt, og hele landet skulle være med. Operaen skulle ut – ut på tur med Riksoperaen. Opera til folket!

DnO har vært et ambisiøst lite operahus som har latt som det var stort mens det vokste. Over 400 engasjerte medarbeidere har alle hatt mer ansvar og mer arbeidspress enn man egentlig hadde råd og krefter til. Hver krone er blitt snudd og snurret, hver strikk er blitt strukket så langt at den nesten er røket. Men i et operahus er lidenskapen i veggene og kjærligheten til musikken den evige bærende drivkraften. Arbeidsdager fra 08.30 om morgenen til etter teppefall ved 23-tiden om kvelden er dagligdags og sjelden overtidsbetalt. Brenner man for opera, så brenner man for opera. Ballettdanserne er enda verre; de danser bestandig og ferierer ved å oppsøke ballettforestillinger der de kan studere andre dansere. 

Danserne hadde sin avslutning med Nøtteknekkeren før jul. Opera-ensemblet unte seg selv og publikum en mimrestund i flyttelasset med forestillingen “Teppefall” – som ble fremført for første og siste gang på nyttårsaften. De fleste kulisser var allerede pakket ned, men hva passet bedre enn dekorasjonene fra produksjonen “Julius Cesar” som nettopp hadde brukt arkitektoniske elementer i Folketeateret som tema. Dermed kunne flyttelasset visuelt plasseres midt i Folketeaterets foajé. Mellom kjolestativer og rekvisitter og et forsøk på å fremføre Mozarts “Tryllefløyten“, kunne hele rekken av husets egne solister med kor, barnekor og orkester flette sammen et potpourri av gamle arier med mer eller mindre offisielle tekster. Salen såvel som solister kunne snufse og le, mimre og minnes, mens rollefigurer ble forvrengt og parodiert og både latteren og tårene rullet i denne avskjedsforestillingen.

Vi fikk arier og ablegøyer som begynte med Kjell Magnus Sandves kamp mot dragen. Forsøket på å fremføre Tryllefløyten var for lengst falt i fisk da Magne Fremmerlids skumle skikkelse som Sarastro freidig erklærte at han skulle til Maxim og trallet lykkelig som Grev Danilo. De tre herlige damer Toril Carlsen, Tone Kruse og den evig unge – men forlengst pensjonerte – Torill Eriksen gjorde mest mulig surr av jobben som vakter for Nattens Dronning, som Ingjerd Oda Mantor på sin side avsporet totalt da hun satte i med Tante Sofies vise fra Kardemomme by. Kanskje ikke så rart, da hun plutselig fikk nettopp det sceneteppet helt umotivert ramlende ned i hodet. Noen husker også den gang noe slikt skjedde i virkeligheten. Og Operanes Barnekor parerte fornøyd med en sjarmerende “Vi er små men følger vakta” fra Carmen.

Veteranene Tor Gilje og Torbjørn Lindhjem avbrøt stadig fra losjeplass, og Birgitte Christensen svinset rundt i La Traviata-Violettas lekre kjole fra Stein Winges oppsetning, men sang aldri noe som helst fra fra denne rollen, men derimot Kleopatras arie fra Händels “Julius Cæsar“. Tone Kruse falt til slutt ut av rollen som dronningvakt og stønnet etter veien “to the next wiskey bar” fra Bertol Brechts “Mahagonny“. Henrik Engelsviken forsøkte å overbevise om at de holdt seg våkne på scenen med sin vakre fremførelse av Nessum Dorma, i joggedress. Vi fikk en hårreisende vakker “Donna Annas arie” (Don Giovanni) med Ragnhild Heiland Sørensen og en like vakker  Peter Grimes-arie med Trond Halstein Moe (“Sjå en storm veks”) av Benjamin Britten.  Ole Jørgen Kristiansen og Henrik Egelsviken var praktfulle i en duett fra Don Carlo, mens Itziar Martinez Galdos og Hege Høisæters gjøglerier spilte ut en forfjamset Kjell Magnus i noe han trodde skulle bli en middag for to i en sensuelt vuggende og omskrevet Bacarolle av Offenbach. Valkyrierittet ble et kaotisk champagneritt, sikkert helt flott for Wagner hadde han sett det. Og vi fikk mye mer. 

Men til slutt var det slutt. Og de nynnet seg ut til det tristeste korparti vi vet, nemlig nynnekoret fra Madame Butterfly. Med kofferter og hverdagskostymer og slett ikke ut bak scenen, som nå var åpen bakover, men ut i salen og høyre orkesterdør. Vaktmester Carsten Stabell stengte lyset og dro teppet ned. 

Og så var det ikke mer.