Premiere Den Norske Opera 19.9.2002 Puccini: La Bohème, Rodolpho: Tito Beltran, Mimi: Elizabeth Norberg-Schulz, Marcello: Gabriel Suovanen, Musetta: Mari Palo, Colline: Magne Fremmerlid, Schaunard: Ole Jørgen Kristensen, Benoit: Arild Helleland, Den Norske Operas kor og orkester
Sesongpremieren på La bohème ble i dobbelt forstand en historisk kveld. Det absolutt mest historiske – og det var det virkelig sus over – hadde ikke noe med Puccini og hans bohemer å gjøre. Før forestillingen stilte operasjef Bjørn Simensen seg opp foran teppet og introduserte en kort filmsekvens fra 1947 med en konsertframføring av Aïda ledet av Arturo Toscanini.
Blant de medvirkende her var Eva Gustafsson. Hun var også tilstede i salen i Oslo i går – over femti år etter – og hadde i sitt 85. år tatt turen over fra Los Angeles til Oslo. Slikt blir det historisk sus av, og for et øyeblikk glemte vi hvorfor vi var her.
Dernest var det rolledebut for Elisabeth Norberg-Schulz i rollen som Mimi. Hvor utrolig det enn høres, hun har gjort CD-innspillinger, sunget på Metropolitan og La Scala, vært wienernes yndling i Tryllefløyten, men aldri gjort Puccinis mest berømte rolle.
Rolledebuten kom i Oslo og mot ingen ringere enn Tito Beltran som noen i kanskje for begeistrete øyeblikk har utnevnt som den femte tenor. Akkurat den plassen bør nok forbeholdes andre, og ærlig talt var skuffelsen ikke til å skjule da vi så og hørte den puslete lille framtoningen i åpningsscenen av første akt. Han kom seg riktignok etterhvert, og kom til sin rett allerede i elskovsduetten senere i samme akt.
Men førsteinntrykket setter sine spor, og her var han ikke heldig. Bare for å ta en liten detalj, å ha en helt og tenor som er halvannet hode kortere enn sin medsanger Marcello – Gabriel Suovanen – kan i enkelte øyeblikk kalle på smilet. Men vi får trøste oss med at store tenorer små av vekst har gestaltet denne rollen på denne scenen før, uten at det gjør deres prestasjoner mindre, og da tenker vi på den ubestridte fjerdetenoren i verden, Roberto Alagna.
Men dette er detaljer. For i samspillet med vår norsk-italienske sopran ble det flott og strålende. Og Elisabeth Norberg-Schulz kom absolutt mer enn godt ut av sin rolledebut. Sanglig har hun full kontroll og viser styrke når hun må.
Men der hennes største fortrinn helt opplagt lå, var i hennes sceniske nærvær. Hun spilte med i scenene på en slik måte at det som foregikk på scenen ble mer enn en sanglig prestasjon. Om det var hennes fortjeneste eller ikke, så var det helt åpenbart at medspiller Tito Beltran følte seg behagelig vel i sitt samspill med henne – og man fikk mistanke om at de hadde gjort dette sammen tidligere (noe de selvfølgelig ikke har gjort), for slik satt det og slik fikk de også hevet hverandre.
Særlig sisteakten ble elektrisk. Dette er en vanskelig rolle og vanskelig posisjon: å ligge døende i en seng og bli svakere og svakere setter sine krav til en sanger. Dette mestret hun fabelaktig godt. Hun bandt denne scenen sammen slik at vi ble tatt med på dramaet.
Den Norske Operas versjon av La bohème har en styrke: i løpet av de siste sesongene er det bygget opp et lag av medbohemer rundt Rodolpho som absolutt bidrar til å heve kvaliteten på forestillingen. Riktignok noe forandret fra forestilling til forestilling, nye kommer til, og man skifter bohemrolle, men grunnstammen er i behold.
Det så man så absolutt i går. Og det var kanskje derfor Tito Beltran virket så puslete i åpningsscenen, de andre medspillerne tar fullstendig luven av verdensstjernene! Slikt har vi sett før, og det er ingen forkleinelse for Tito Beltran å havne i et slikt lag. Roberto Alagna har opplevd det samme på denne scenen.
Ta med i tillegg at årets versjon hadde mer sprut, fart og humør enn vi har opplevd tidligere. Mye skyldes dette Olaf Henzolds musikalske ledelse. Han hadde satt opp tempoet fra start av, og dette hadde forestillingen absolutt godt av.
Denne versjonen runder snart sine førti år. Scenebildet fungerer, men det er kanskje noe forslitt? Sine år til tross, det er en produksjon som fungerer. Så hvorfor bytte den ut?
