Oscarsborg 11.6.2004 Wagner: Den flyvende hollender – konsertant, Kor, orkester og solister fra Den Norske Opera, dir.: Olaf Henzold
Det startet truende, skyene tettet seg til mot sør mens den innleide operabåten Bamse Brakar pløyde seg i sik-sak rundt deltakende seilbåter i Færder Rundt-regattaen. Vi skulle på Oscarsborg hvor Den flyvende hollender skulle gies en konsertant framføring i den store runde borggården.
Vi hadde ikke før spilt ferdig ouverturen før sola tittet gjennom og holdt seg der. Sannelig var den ennå oppe når siste dobbeltstrek ble satt to og en halv time etter. Men som det klang! Utendørsframføringen og det som det medførte av eventuelt tapt akustikk tok med stort monn igjen i den store borggården på Oscarsborg festning.
De som fikk seg best betalt var solistene som fikk en naturlig klangbakvegg i den store mursteinbygningen. Dette gjorde at de kom atskillig bedre fram enn hva de fikk til på selve sceneforestillingen inne i Oslo. Det eneste var at de måtte gå lange veier bak og til siden for scenen før sine entreer og publikum kunne følge deres og inspisientens lange veier over gress og grus.
Men pyttsan, slikt forstyrrer ikke. Koret var plassert bak orkesteret og solistene hadde en liten platting foran dirigenten. Dirigenten Olaf Henzold måtte derfor stille seg delvis vendt mot dem for å få med seg timingen, men disse sangerne og dirigenten har gjort denne forestillingen så mange ganger at de kjenner den og hverandre ut og inn.
Slikt må man ta med seg i en konsertant forestillling. Det er også mye annet og overraskende en må innstille seg på. Som redningshelikoptrene som to ganger fløy forbi, det ene rett over. Selv Wagner kommer til kort mot nåtidens maskiner. Svalenes virtuose stup og frydefulle hvin var derimot et hyggelig innslag. Om ikke annet kunne vi si at de rensket opp for eventuelle insekter og mygg ved sine akrobatiske luftangrep.
Den Norske Opera har feiret store triumfer med denne forestillingen. Gjestespillet i Spania nylig avfødte mange lovord. På forestillingene i vinter opplevde vi henholdsvis Frode Olsen og Terje Stensvold alternerende i tittelrollen. Det var også sistnevnte, vår mest kjente mannlige sanger internasjonalt for tiden, som sang denne rollen i Spania. Her hjemme var det Frode Olsen som tok over.
Ensemblet har sine roller godt sittende etter forestillinger i Oslo, Spania og Skien. Om vi skal si noe må det være et Turid Karlsen lød om ennå ikke mere overbevisende her ute i friluft. I sluttscenene i tredjeakt fikk hun for alvor muligheter for å påny vise sin store vokale kraft.
Slik oppsetningen var organisert fikk vi en utrolig nærkontakt med dirigent og solister. Store deler av publikum, oss selv inkludert, satt bare meter unna dem og dette gjorde at vi ble revet med på en helt annen måte enn på selve sceneforestillingen.
La oss bare slå fast at denne oppsetningen er sterkt besatt. Foruten de nevnte må vi også trekke fram Carsten Stabell.
Det ville ikke la seg gjøre å få Kathrine Hysings scenedekorasjoner på plass til denne oppsetningen. Men kanskje det kunne vært påskuddet til endelig å bli kvitt dette dukkeland av et barneteater-sett. For det lot seg ikke nekte at vi lot fantasien gå og så for oss hvordan den flyvende hollender-magien kunne plantes inn i disse omgivelsene på en fanstastisk effektfull måte. Litt av mulighetene fikk vi ved waldhornene i førsteakt hvor to av dem var plassert respektivt langt ute til venstre og langt til høyre. Med denne lille effekten ble ekkovirkningen virkelig og aldri slik du ville oppleve den på en scene.
Den flyvende hollender i Oslo-fjorden er ingen dum tanke. Oscarsborg passer fint som virkelige kulisser. Når det ikke lot seg realisere å få til en oppsetning i Sandvigen ved Tvedestrand, hvor stykkets musikk – i hvert fall matroskorets oppsang – fant sin inspirasjon, er dette en god erstatning. Vi ser for oss at det kanskje kan gjøres mer ut av dette. Omgivelsene rundt, murene, kanonene og vollgravene ligger der og kan inspirere til det mest fantastiske.
I en slik setting må vi ikke glemme at Den flyvende hollender er blitt den virkelige pangoppsetningen i Savonlinna i Finland. Her har man i borggården på det gamle slottet maktet å skape en helt unik opplevelse for over to tusen tilhørere.
Men finnene sliter med myggen. Den vil vi slippe ved hjelp av tidlig årstid og de behjelpelige Stukas-styrtende svalene.
Den flyvende hollender på Oscarsborg inneholder uante muligheter. Her kunne vi få en kombinasjon av stykkets trollskap og myter blandet opp med vår tids virkelighet. Sårene fra annen verdenskrig er ennå synlige hvis man ser godt etter. Utenfor kneiser de kjempemessige tyske kanonene, hovedskytset som var i bruk 9. april og dermed fikk avgjørende betydning for den annen verdenskrig og invasjonen av Norge. Spørsmålet er om Norge fremdeles hadde hatt samme styresett og vært kongedømme om et norske kongehuset måtte følge Danmarks eksempel og ved at regjeringen ikke kunne flykte men var blitt internert og tvunget til samarbeid. Det var Oscarsborg som glimtet til med det de hadde i den avgjørende øyeblikket som må bære hovedårsaken til at det ikke skjedde.
Historie blandet opp med kunstnerisk magi er en rett ting. Men det stopper ikke bare der. For som opptakt til denne framføringen fikk vi bråket om Bolærne, om forsvarets områder i Oslo-fjorden skal tilhøre almenheten eller private. Slik sett var denne forestillingen som var et samarbeid mellom Den Norske Opera og Oscarsborg Festnings Venner det rette svar for de som ennå måtte tvile.
Det ble kaldt. Utover i annenakt ble det uvergelig litt snikende kjølig når sola etterhvert forsvant og bare lyste opp presenningen som var spendt over orkesteret. De to siste aktene går i ett og halvannen time kunne føles lenge. Men til gjengjeld kunne man hygge seg med medbrakt eller innkjøpt vin eller øl under forestillingen. En luksus man ikke kan tillate seg i Den Norske Opera. Om akkurat det varmet skal vi ikke så mye om, men må jo tilføye at vi var heldige som ikke opplevde noen vind i tillegg.
Men de som ikke var heldige med den manglende vinden var seilfolket på vei til til Færder. Det startet friskt men utover ettermiddagen løyet sørvesten og det ble fullstendig vindstille. Da vi kom ut etter forestillingen lå båtene der fremdeles. Innover fjorden i kontrast mot den praktfulle gullbelagte solnedgangen lå seil på seil så langt vi kunne se i vindløysa.
Styrmannens frydefulle sang på slutten av førsteakta om at nå kom sønnavinden som fylte opp seilene og blåste ham rett hjem til kjæresten, gjaldt tydeligvis ikke for Færder-folket.
De burde gå på operaforestilling i stedet.
