Det er et storverk som foreligger med denne utgivelsen. Bjarte Bruland og Dreyer forlag fortjener all ros for denne boka. Det er et nærmest leksikon over det som foregikk.
Holocaust i Norge? Det lyder skremmende og dramatisk at også jødeutryddelser fant sted i vårt land under krigen. Det er et faktum som har vært lite framme i den offentlige debatten i alle år. Man vil jo helst fortie det som oppleves som ubehagelig og vondt. Men her kommer den ubehagelige sannheten fram, at norske borgere, først og fremst politiet, spilte en avgjørende rolle i dette.
Bjarte Bruland: Holocaust i Norge. Registrering. Deportasjon. Tilintetgjørelse. Dreyer forlag 2017 702 s.
Det er først og fremst den grundige behandlingen av jødenes situasjon i Norge særlig under krigen som preger dette verket. Forfatteren er svært detaljert og nøye med sine beskrivelser.
I selve emnet er det nært å sammenlikne med Marte Michelets bok som kom for et par år siden. Denne boka var en salgsuksess da den kom, ikke minst fordi hun kastet lys over en sak som så å si var forbigått i stillhet i Norge, og fordi den var så godt og levende skrevet. Marte Michelet behandler temaet som en journalist og har sine poenger med å gjøre historien levende. Historien om familien Braude er godt fortalt og sier mye om jødeforfølgelsene i Norge. Men Bjarte Bruland er historikeren som lodder dypere og går grundigere til verks. Dermed blir dette en bok av en helt annen støpning.
Over 700 norske jøder ble i krigsårene deportert til dødsleirene, de fleste til Ausschwitz. Bare et trettitall overlevde. Det sier mye. Det sier også en god del om hvordan det kunne skje, om norske holdninger. Norsk politi var i særdeles og effektiv grad aktive og sterkt medansvarlige for arrestasjonen og deporteringen av jødene. Faktisk var det norsk politi som gikk til aksjon i 1942, ikke de tyske okkupantene, selv om de som Bruland påpeker, lå sterkt bakom og fulgte det hele nøye. Den negative holdningen til jødene kunne være dels til stede både før og etter krigen, men ikke så tydelig. Dette gjorde seg gjeldende blandt annet i etterkant da forhandlingene om beslaglagt eiendom og eiendeler ble ført.
Pekefingeren rettes i stor grad mot norske holdninger og norsk praksis i lenger tid enn det som akkurat omfattet massearrestasjonene i 1942. Her syntes jeg Marte Michelet var kvass og ordentlig. Bruland holder seg til de historisk korrekte data. Han påpeker at for Hitler og de tyske okkupantene var noe av det viktigste med okkupasjonen å vinne norsk industri over på sin side og derfor skulle hensynet til sivilbefolkningen være preget av dette. Bruland trekker fram at det derfor i de første krigsårene var til dels harde sammenstøt mellom den nazistiske norske NS-hirden og norsk politi om bl.a. jødeforfølgelser. Men det er ingen vesentlig forskjell i hovedsynspunktene til de to forfatterne.
Bjarte Brulands mange levende skildringer forskrekker og opprører de gangene han går detaljert inn på enkeltsjebnene. I stor grad får vi vitnesbyrd om den brutalitet og råskap enkelte nordmenn kunne vise.
Men vi mener at forlaget burde ha ofret på seg mer tid på en språkvasker og en korrekturleser. For dessverre er det litt for mange unødvendige feil her og setninger du ikke skjønner noe av. Når et så viktig emne skal belyses så grundig som det her blir gjort fortjener det også ordentlig behandling!
Uansett er dette en bok som rager. Norsk skjensel av fremste rang!
