Denne monumentale konsertmessen oppsto i sin tid som forespørsel fra Münchener Dommusik til komponisten. Ståle Kleiberg har tidligere gjort seg bemerket ved store verk av liknende karakter, blandt annet Requiem for the Victims of Nazi persecution som ble kringkastet nasjonalt i USA på minnesdagen 11.9.2004 for angrepet på Twin Towers.
Innspillingen av messen for det moderne menneske må således rangeres som en større begivenhet innen vårt musikkliv.
Ståle Kleiberg: Messe for det moderne menneske, tilleggstekster: Jessica Gordon, Trondheim Symfoniorkester og kor, Mari Eiriksmoen – sopran, Johannes Weisser – baryton, Eivind Gullberg Jensen – dirigent, opptak i Olavshallen aug. 2016, Lindberg 2L 136 (2017)
Tekstene bygger på den tradisjonelle katolske messen: Kyrie Eleison, Gloria, Credo, Sanctus Benedictus og Agnus Dei. I tillegg har Jessica Gordon skrevet partiene Loss of a Homeland – The Refugee, Loss of a Child, Loss of Faith and Hope for the future. Sagt med andre ord: det er heller et dystert og pessmistisk budskap som strømmer mot oss i dette verket. Det stilles spørsmål om tro, om det er mulig for det moderne menneske å tro der det pendler mellom tap av eksistensiell mening, i motsetningen mellom håp og tro.
Vi for vår del ønsker ikke å dykke ned i denne metafysiske verden, eller mylderet av slike problemstillinger. Vi forholder oss til verket og det vi hører av det. Og her må vi si: det er grandiost. Det er et storslått byggverk Kleiberg har reist med bruk av stort symfoniorkester, kor og to solister. Han får legge til det han ønsker i teksten.
Særlig synes vi de lange partiene med kor er betagende vakkert. Musikken kryper her inn til ryggmargen på deg på makeslsøst vis. Ikke påtrengende men langsomt. Vi har ingen betenkeligheter med å si at koret bærer mye av verket. Solister og orkester faller pent og vakkert inn bak det. Koret opptrer i de tradisjonelle delene av verket, de latinske tekstene. Et katolsk verk i norsk fatning er det imidlertid ikke slik Kleiberg har formet det. Vi opplever de latinske tekstene mer som en ramme rundt et budskap. Vi skal heller ikke glemme at Nidaros-domen er et opprinnelig katolsk kirkebygg.
De to solistene, Mari Eiriksmoen og Johannes Weisser har tross sin unge alder allerede markert seg i fremste rekke her hjemme. Vi likte den mer avdempete stemningen de legger på utøvelsen sin. Orkesteret faller inn som et støttende element til både kor og solister. All honnør til Trondheim-symfonikerne og Eivind Gullberg Jensen!
Monumentale verk av norske komponister? Det er ikke altfor mange av dem. Sånn sett kan vi si at Ståle Kleiberg går opp en tradisjon som vi et lite vandt med her hjemme. Men dette fungerer. Det er høyreist og vakkert!
En CD ikke til å komme utenom og en begivenhet i norsk musikkverden som det må settes kryss ved.
Vakkert, vakkert!
