Premiere Nationaltheatret 8.10.2005
Hotel Strindberg
En dramatisk symfoni i tre akter av Peter Langdal, fritt etter FRØKEN JULIE, KREDITORER og FADEREN av August Strindberg
med: Nils Ole Oftebro, Trond Brænne, Kari Simonsen, Ole Ernst, Malena Engström, Trine Dyrholm, Björn Bengtson, Birgitte Larsen, Laila Goody, Shanti Roney, Jens Jørn Spottag, regi: Peter Langdal
Høstens viktigste teaterbegivenhet fant sted i Oslo denne lørdags kvelden. En dansk instruktør har tatt svenske tekster og satt dem sammen til denne forestillingen som hadde urpremiere på en norsk scene. Dette er den andre samproduksjonen mellom de tre landenes hovedscener. Etter premieren i Oslo skal oppsetningen videre til København og Stockholm.
Det er et dristig prosjekt Peter Langdal har gitt seg i kast med. De tre dramaene som ligger til grunn for denne oppsetningen ble skrevet i løpet av et år. Selv om tematikken er noenlunde lik, er det likevel tre forskjellige dramaer med forskjellige personer, setting og handling. Stadiene i den kjærlighetskampen som Strindberg lar utfolde på scenen finner også sted på forskjellig plan.
Mye av det Strindberg behandler er også en avspilling av hans eget liv, ekteskapet med Siri von Essen var i ferd med å gå i oppløsing. Til alt overmål røper Peter Langdal at mye av det som Strindberg tar opp i disse dramaene også har inntruffet i livet hans.
De tre dramaene om kjærlighetskampen – eller kampen mellom kjønnene – er også den svenske dramatikerens mest spilte, Frøken Julie i særklasse. I utganspunktet hadde Peter Langdal lagt stykkene etter hverandre og så startet arbeidet med å bearbeide, klippe og flette dem inn i hverandre.
Resultat er overveldende bra. Likesom Strindberg ofte er i sine tekster er utganspunktet søkende og udefinert. Intet er på plass og intet kan kategoriseres. Sentrale scener fra de forskjellige stykkene blandes. Først mot slutten møtes de, skuespillerne står frosset på scenen, mens replikker fra det enkelte stykket framsies på scenen. Det vi oppfattet som søkende og der vi vanskelig fant noen sammenheng til å begynne med i den nesten tre og en halv times forestillingen, toner nå ut i en brennende sterk og lang avslutningsscene.
Forestillingen er lang. Det er mye som skal sies. Peter Langdal har lagt den til et hotellrom med alle de muligheter det gir. Den scenografiske løsningen er spennende. Tre identiske rom ligger etter hverandre på scenen. Enkle sceneskift gjør at nødvendige forandringer finner sted uten at det blir stopp i spillet. Vi drives ubønnhørlig fram mot et klimaks.
Det man kunne si er det karakteristiske elementet i disse tre Strindbergdramaene – senga – har en dominerende plass i denne oppsetningen. Aldri har vel senger blitt redd så mye, puter og dyner slengt rundt, som i denne oppsetningen.
Scenografien peker mot tre stykker, men også mot andre tredelte løsninger, eksempelvis tre nasjoners skuespillere med hvert sitt språk. Men stykket har også dermed fått med seg nok en dimensjon i kjønnskampen, hvordan skal vi forstå hverandre, når vi fram med det vi skal si?
Her har oppsetningen både et problem og en styrke. Det lar seg ikke skjule at for en som meg, som hverken har bodd i København eller hatt dansk samboer, bød særlig det danske tungemålet på store vanskeligheter. Men dette var bare helt i starten, for teater er så mye mer enn ord. Ganske raskt tok gestaltningen over og dramaet (eller dramaene) fikk kraft nettopp gjennom hvordan skuespillerne handterte sitt budskap. Nå har oppsetningen til overveiende del norske skuespillere, i noen scener fra Faderen var det lenge bare norsk på scenen.
I oppsetningen finner vi et stjernelag av skuespillere fra de tre nasjonalscenene. Av disse er det i særklasse én skuespiller som må framheves, Björn Bengtson som spiller Jean i Frøken Julie. Hans sceneutstråling er voldsom, han skinner nesten som en Gud, og tar umiddelbart oppmerksomheten til seg. I andre scener demper han seg ydmykt ned og lar litt lys også skinne på de andre medvirkende.
Denne Strindberg-oppsetningen krever sitt av tilskueren. Strindberg er ikke enkel, og skal heller ikke være enkel. Det skal koste å nærme seg hans verden. Men et dypdykk inn i hans behandling av kampen mellom kjønnene gir en stor opplevelse. En går ut av teatret med en god følelse i mellomgulvet. Teateret har tatt tak i deg, sagt noen alvorsord og snudd deg rundt.
Peter Langdal har gitt oss en oppsetning med store kvaliteter. Fremragende skuespillerprestasjoner, spennene sceneløsning og en tematikk som angår oss alle. Det har blitt et hotell i særklasse.
