Premiere Det Norske Teatret 23.2.2012. Jonas Hassan Khemiri: Vi som er hundre.
Kristin Grue, Ingunn B. Øyen, Ragnhild Hil. Regi: Trine Wiggen.
Det er en humørfylt, leken og forfriskende forestilling Det Norske Teatret kan by oss med tunisk-svenske Khemiris Vi som er hundre. Teaterforestillingen fikk Hedda-prisen sist år som den beste teaterforestillingen vist på norske scener i 2010. Den gangen var det Rogaland Teater som sto for den. Nå har den kommet til Oslo.
Knapt tredve år gamle Khemiri har feid inn som en frisk vind i svensk teaterverden. Hans stykker spilles nå over en hel verden. Oppvokst på Söder i Stockholm dreier mye av det han skriver om, om hans egen flernasjonalitet. Han gjør også stor bruk av ‘brinkeby-svensk‘ (tilsvarende kebab-norsk). I dette stykket dreier det seg imidlertid om noe annet.
Jonas Hassan Khemiri har et lekent forhold til språket. Han tar seg ikke selv så altfor høytidelig og forestillingen bærer preg av dette. Her er intet mørkere miserere eller sjelsgransking av livets innerste mysterier. Denne teaterforestillingen setter ikke dine intellektuelle evner på hard prøve, men det er heller ingen lettbent komedie. Det er også et slikt stykke du kommer ut fra og undrer deg på hva du egentlig så. Hva dreiet det seg om?
Jo, det er tre kvinner i forskjellig aldre som snakker om et levd liv. Etter hvert skjønner vi at det er samme kvinnen men avbildet i tre faser av livet. Her ser vi hvordan livsoppfatning og holdninger endres, og gjerne står imot hverandre. Dette opplever vi som et lekent spill hvor ordene drysser rundt som forfriskende perler. Et helt kvinneliv, avkledd gjennom denne kvinnen og de tre stemmene hun er gitt. Fascinerende!
Under det hele merker vi at Khemiri også har et budskap. Det er en politisk undertone som holder seg der dirrende, av og til knapt synlig, men likevel nærværende. Det går på såpass enkle ting som ungdommens engasjement i å frelse verden, ‘bli en jurist som taler de fattiges sak’, men også de store ‘konferansene’ senere i livet hvor denne drømmen får praktisk innhold og klees av som det karrierejåleriet det er. Khemiri røper at han skrev stykket under den siste krigen i Gaza og at inntrykkene derfra umulig unnlot å gjøre inntrykk på ham.
Forestillingen holder seg til det lekne og uhøytidelig. Skuespillerne kommer ikke inn bundet av stundens alvor. Snarere gjør de småfnisende entre og går langs tribunen opp til lysbordet bak publikum hvor de informerer lysmester Terje Larsen om at han har galt stikkord. Og slik fortsetter det. Av og til setter de seg i salen og av og til forsøker de på å innlede direkte kommunikasjon med publikum, noe som ikke lyktes i går men som jeg er sikker på vil komme.
De tre skuespillerne gjør en framifrå innsats. De er alle tillagt tildels lange monologer hver for seg under forestillingen og får nok av anledning til å bryne seg.
Det eneste jeg har å innvende er ikke mot forestillingen, men mot publikum. Nå begynner det å bli direkte pinlig å gå i Det Norske Teatret. Som på kommando spretter publikum opp i rake geledd og demonstrerer sin tissetrengthet eller manglende selvtillit på en pinlig måte. Visst skal man gi stående applaus for gode prestasjoner og visst er det mange som fortjener det. Men det er svært urettferdig gjort overfor skuespillerne og instruktør å demonstrere sin inkompetanse og manglende kunnskap om teater på denne måten. Man kan ikke skjære alt over en kam! Dette er, unndskyld for å bruke uttrykket om forhold i Det Norske Teater, for provinsielt.
