Hundre

Den amerikanske komponisten Elliot Carter fyller i disse dager et hundre år. Han er sprek nok til å stille opp i Carnegie Hall forleden for å høre Daniel Barenboim og Boston Symfoniorkester framføre sitt siste verk, Interventions. Verket ble skrevet for to år siden, da komponisten var 98.

Det er sjelden at komponister lever så lenge at de kan delta i feiringen av sin egen 100-års dag. Rettere sagt, det har vel aldri før skjedd? De kjente komponistene som til nå har skrevet seg inn i musikkhistorien som aktive til langt inn i moden alder har vært Guiseppe Verdi og Richard Strauss. Men de oppnådde ikke å bli mer enn noen og åtti. Elliot Carter har oppnådd å ha levd et komponistliv som er nesten tre ganger Mozarts, for den saks skyld Franz Schubert.

Han er ikke så veldig godt kjent her hjemme selv om norske musikere tidligere i år samlet seg om å utgi en CD med hans kammermusikk. Faktisk er han ikke så veldig mye spilt i hjemlandet USA heller. Dette skyldes utvilsomt at han ikke er av dem som lager den mest publikumsvennlige musikken, slik som samtidige Philipp Glass, Steve Reich og John Adams. Han har heller ikke markert seg i Hollywood med spektakulær filmmusikk. Faktisk går hans musikk mer i retning av det mer intrikate serielle mønsteret. Her finner vi opplagt grunnen.

Men likevel respekteres ham som om ikke den fremste i amerikansk musikkliv i dag, så den man avgjort må bøye seg dypt i støvet for. Inntil det siste har han vært aktiv som komponist. Det er ikke mer enn ti år siden han skrev sin første opera.

Vi er også av dem som bøyer oss dypt i støvet i stor beundring for denne helt spesielle komponisten i musikkhistorien.