Hvilken vei går Oslo-filharmonien?

Hvilken vei går Oslo-filharmonien?

Spørsmålet er berettiget for kontrakten til nåværende sjefsdirigent Andre Previn blir ikke fornyet når den går ut om noen år. Da vil tysk-amerikaneren være 77 år og for en som daglig ikke er bosatt i Norge ville spørsmålet om fornyelse eller ikke være helt naturlig, bosted eller ikke. I tillegg kommer det alle har registrert, at Andre Previn sliter betydelig med sin fysiske tiltstand.

Hans musikalske hode er imidlertid levende og krystallklart. Vi slutter oss mer enn gjerne til kritikerne i Wien nylig som sa han ‘utstrålte vennlig ro’ på podiet. Sammenlikningen i Wien kom med ingen ringere enn Richard Strauss, og den sammenlikningen er ikke liten!

Media her hjemme – og i særdeleshet Dagbladet – har vært fokusert på et par mindre bra kritikker i London-avisene nå i høst. Det har forsåvidt fulgt opp en linje hvor Dagbladet musikkanmelder fra starten slo fast at Previn var altfor gammel. At han dessverre viser seg å få litt rett forsvarer ikke norske medias noe svært unyanserte nyhetshysteri. Dagbladet rettet seg opp noe da de umiddelbart tok avstand fra sin egen musikkanmelder ved å plassere en artikkel ved siden av lederen: Må han slå stiften?

Men vi tror de kanskje mer blaserte Wien-kritikerne treffer spikeren på hodet når de påpeker at Oslo-filharmonien under Mariss Jansons var ‘standardsettende’ med innspillinger som ‘neppe overgåes hva angår presisjon og intensitet’. Orkesteret må derfor i dag kjempe med seg selv for å opprettholde dette nivået, ‘i ligaen av verdens beste’.

Vi skal ikke glemme at de siste årene under Mariss Jansons var landets fremste orkester det symfoniorkesteret i verden som spilte inn og ga ut flest CD’er! Det sier mer enn kanskje vårt lille land kan fatte.

For det er ikke å nekte for at orkesteret under Mariss Jansons’ ledelse var uhyre skjerpet og fulgte hans detaljerte ledelse til punkt og prikke. Hans karajan’ske måte å lede orkesteret på var en stil som utvilsomt nådde bemerkelsesverdige resultater. Men det skal ikke skjules at den også hadde sine skyggesider. En av dem er åpenbare og førte til den ulykkelige konserten med Gilbert Kaplan i sin tid. Fastheten om visjonen og den sterke viljen fører raskt raskt til at motforestillinger ikke får noen plass.

Vi opplever Previn som en dirigenttype av en helt annen støpning. Å studere de to dirigentene er som å få seg forelagt det grunnleggende pensum i ledelse. Her har vi ytterpunktene: den ene detaljert (og autoritær), den andre ‘laid back’ (og deltakende).

Nå er det de personlige kvalitetene som til sist betyr noe. Derfor har en slik rettlinjet akse mellom x- og y-ledere mindre betydning. Det er ikke bare så enkelt å si at ‘vitenskapelig ledelse’ ikke kommer opp mot de kriteriene som vi verdimessig holder oss fast ved i sk. ‘human relation’-ledelse.

Men at et orkester som Oslo-filharmonien hadde godt av en motvekt etter tyve år med den ene måten å gjøre tingene på, sier seg selv. Det sier også seg selv at man kunne ikke forvente samme resultatene, framgangen, under Previn som under Jansons. For når du står på toppen fører det som regel bare en vei videre, nedover. Og det er den veien som orkesteret nå må kjempe med seg selv for ikke å gå.

Hva nå? Hvilken vei skal orkesteret videre gå? Det gjelder å holde fast i det orkesteret har oppnådd og feste seg ved såvel det positive som negative.

Det gjenstår ennå noen sesonger med Previn. Selv om filmkomponisten og jazzmusikeren tydelig viser at han ønske seg mer hjemlig hygge og muttter’sk tilbaketrukkenhet – noe som er vist ved hans framføring av Symfonia domestica hele to ganger under hans sjefstid – må vi likevel trekke fram endel store øyeblikk.

Wien festet seg ved den store framførelsen av Alpesymfonien. Vi kan uten videre slå fast at dette er musikk som orkesteret behersker til fulle i stor suverenitet. Dirigent og orkester fant hverandre også godt i Beethovens symfonier som vi hørte i vinter.

Men det er likevel i Mahler at dirigenten etter min mening har hatt størst betydning for orkesteret. Deres framføring av den niende symfonien i sin tid viste ingen karakterforskjell i forhold til den CD-innspillingen orkesteret gjorde i sin tid med Mariss Jansons. Men det som er den nåværende sjefsdirigenten styrke kom klart fram også her, slippe tøylene løs, la orkesteret spille ut. Bare med en nesten kakafonisk galskap kunne vi så samle oss om den avsluttende dramatikken i sistesatsen. På denne måten fikk dette partiet en ekstra stor tyngde.

Det var også i Mahler at orkester og dirigent fant hverandre i sin tid. Da den fjerde symfonien ble framført i Oslo satt hans senere kone incognito i salen, men røpet seg for verden (og en presse – gudskjelov at ikke middagsavisene så dette! – som respekterte privatlivet og holdt kjeft) ved sin entusiastiske og jublende applaus.

En av Previns fortsetter var å gjøre amerikansk symfonisk musikk bedre kjent i Norge. Til nå har vi bare blitt kjent med William Schumanns tredje symfoni foruten noen orkesteressays av Copland og Barber. Men det er mye rikt igjen. Den tradisjonen og det rike materialet som disse komponistene står for har etterlatt seg mer enn det vi har fått høre.

På leting etter emner har den ene fraksjonen av Dagbladet forlengst lansert Esa-Pekka Salonen. Vi er av den mening at alle må få lov til å håpe, og det ville være en lykkelig begivenhet om Oslo fikk til seg denne finnen som tidligere har fungert som fast gjestedirigent her. Men man må stikke fingeren i jorda og erkjenne at det er ikke bare-bare å flytte fra solfylte Califonia til hustrige Oslo. Attpåtil når man har fått en av verdens beste konserthaller – Walt Disney Hall – til sin disposisjon.

Derfor er det mer realistisk å se på det beitet av dyktige dirigenter som har vist seg å få god kontakt med orkesteret. Her har vi flere. Vi kan bare nevne: Mikhail Jurovskij – aktuell med Oslo-filharmonien under markeringen av nasjonens hundreårsmarkering neste år – Roberto Spano og David Robertson. Sistnevnte regnes som et kommende navn i USA og New York Philharmonics har nylig undertegnet en kontrakt med han som fast gjestedirigent. Men vi har mange, også en mann som Antonio Pappano som viste interesse allerede for et par år siden. Det er flere finske dirigenter enn Salonen og med finsk sommerstuga å trekke seg tilbake til har vi også en energibunt som Gergiev som utvilsomt ville drive noen og enhver til vanviddets rand. Ungarske Ivan Fischer har ennå ikke møtt orkesteret. Hvorfor ikke?

Vi kan gjerne si at det er beklagelig at Oslos publikum ikke er blitt bedre kjent med nåværende sjefsdirigents eminente jazzspill. Vi kunne mer enn gjerne tenkt oss noen seanser i andre lokaler enn Oslo Konserthus med noe mer intimere besetning. Til nå er det bare orkesteret som har opplevd dette, i en spontan jam etter en av prøvene.

Det skal ikke underslåes at orkesteret flere ganger har stått fram som noe tannløst og uinspirert. Den skarpe profilen og rett-på tenningen vi mange ganger har følt for noen år siden, er blitt sjeldnere og sjeldnere å oppleve. Noe av orkesterets profil ligger i dette. Mariss Jansons maktet å tenne orkesteret til nærmest å overgå seg selv, noe som også gjorde utslag når enkelte andre dirigenter ledet orkesteret.

Disse øyeblikkene er noe vi mer og mer savner. Det er ikke å underslå at orkesteret er på vei til å bli tannløst, uten preg og skarp profil. Kanskje var det dette vedkommende kritikere i London savnet. Skuffelsen over å ikke høre det man kanskje hadde forventet kan ofte være stor.

En videreutvikling av orkesterets profil må bli svaret. Senromantikken, med Richard Strauss og Gustav Mahler hører hjemme her. Men også en ikke typisk senromantiker som Dvorak har orkesteret vist seg å ha et snertent drag på. 1900-talls komponister som Sibelius og Sjostakovitsj hører med til denne profilen.

Det nytter ikke å drømme om forna dager. Kampen mot seg selv blir det viktigste i tiden framover. Setter man seg ned for å hvile og slappe av, fornøyd med å ha nådd den utvilsomme toppen man er på, fører det bare en vei videre: rett nedover. Immer mehr perfect! sa Mariss Jansons i sin tid. Det burde stå som Oslo-filharmoniens evige målsetning.

Derfor skal vi også være glade for perioden med Andre Previn. Han har tilført orkesteret en annen måte og tenke på og spille. Ikke minst, forholde seg til en dirigent som ikke bruker korte kaffepauser på å nøye gjennomgå partiturer og komme med detaljerte påpekninger. Noen år til og vi tror at han skal ha tilført orkesteret den nødvendige dose av å tro på seg selv og ikke være avhengig av den store inspiratoren til enhver tid.

Orkesteret trenger ingen ny orkesterbygger. Men det trenger en som er fast i troen på hva orkesteret er og at suksess ikke kommer seilendes av seg selv. Manfred Honeck sa en gang om tidligere kolleger i Wiener-filharmonikerne: ‘Det er de som mener at man ikke trenger å øve når man er tatt opp i dette orkestet.’ Mariss Jansons holdt New York-filharmonikerne på prøver i hele den tida han hadde til disposisjon i sin tid: Jo dyktige et orkester er, jo mer må det prøve. For dette fikk han ikke jobben i New York som han var innkalt til prøvedirigering for. New York Times dømte orkesteret at det nå var på vei utfor etter denne episoden.

Det burde si det meste. Også om vårt eget orkesters framtid.