Premiere Nationaltheatret 25.8.2011. Friedrich Schiller / Paul Claudel / Robert Bresson: Jeanne d’Arc – prosessen mot Guds kriger. Bjørn Floberg, Bjørn Skagestad, Per Egil Aske, Kai Remlov, Endre Hellestveit, Mattis Herman Nyquist, Hermann Sabado, Per Frisch, Kjersti Botn Sandal.
Regi: Victoria H. Meirik.
Det første som slo meg med denne oppsetningen på Nationaltheatret var rett og slett spørmålet hvorfor? Hva er det som er så interessant ved prosessen mot Jeanne D’Arc at det berettiger en scenisk versjon ut fra en bearbeidelse av tre andre verk og faktiske historiske dokumenter?
Det kunne være snublende nær å søke paraleller til vår tid, til siste sommers begivenheter. Tilsynelatende er det mange ytre likheter. En idealist som slåss for sitt syn, hører ‘innvendige’ stemmer og er villig til å ta i bruk vold for å nå sine mål. Men sammenlikningen mellom Breivik og jomfruen fra Orleans halter allerede i utgangspunktet. Det er hav av forskjeller mellom en fransk nasjonalhelt og en høyreekstrem fanatiker som er blitt flasket opp i Fremkrittspartiet. Det mest iøynefallende er jo at Jeanne d’Arc er en nasjonalhelt som rett og slett reddet landet fra okkupasjon av fremmede styrker.
Det er også mange som tror på en sak og er villig til å ofre mye for den. Men vi kan ikke for den saks skyld påstå at de femti tusen nordmenn som var med i Milorg under krigen er terrorister og voldsmenn!
Så jeg sitter tilbake med et stort spørsmål: hvorfor? Mye også fordi teksten gikk meg hav forbi, det var vanskelig å gripe fatt i problemstillingene og bli engasjert av det som foregikk på scenen.
Denne oppsetningen bygger på tre tekster: Schillers høyromantiske drama, Claudels langt nyere oratorietekst og Bressons film som bygger på rettssaken mot henne og bidrar med historiske dokumenter om hva som foregikk. Det er her det blir sprikende, for spranget fra Schillers subjektivisme til historisk korrekte rettsreferater blir for stor.
Derfor må jeg være ærlig nok til å si at det vesentligste i denne oppsetningen gikk meg hus forbi. Jeg lot meg ikke engasjere og teksten føltes unødvendig og påtrengende.
Når det er sagt vil jeg på langt nær si at det er en mislykket oppsetning. Her er skuespillerkunst til å grine av. Først og fremst Kjersti Botn Sandal i tittelrollen. Den lille vevre skikkelsen står opp mot et beite av Nationaltheatrets langt mer garvete og eldre skuespillere på mannssiden, og hun spiller fletta av dem. Det er herlig å oppleve og her vil vi påstå at Nationaltheatret har fått et nytt stort navn. Spillet hennes bergtok. Eksempelvis sluttscenen som gjorde sterkt inntrykk på oss. Rett og slett fordi det var brukt helt enkle midler – lys og gestaltning – til å få fram budskapet, hun går mot døden for en sak hun tror på.
Beitet av betydelig eldre mannlige skuespillere gjorde skiftende inntrykk. Altfor ofte datt de i fella med å bli for poserende og høystemte. Unntaket er Bjørn Floberg med sine lune Marlon Brando-manerer og kommentarer som ut fra omstendighetene ble uttalt fra en langt uhyggeligere sammenheng som inkvisitor og ikke fra en snill onkel.
Dessuten er det en lekker forestilling. Lekker i den forstand at det er gjort mye for å få lys og scenografi inn i en ramme som gjør at det kan vekke langt mer interesse enn selve teksten. Effekten ved bruk av det sterke motlyset mot publikum gjør at oppmerksomheten rettes mot oss og vår egen virkelighet. Da er det synd at teksten og den dramatiske sammenhengen ikke holder mål.
Dette er grunnen til at vi ikke holder tommelen entydig ned for denne forestillingen. En kan faktisk oppleve en stimulerende teaterkveld på Nationaltheatrets hovedscene uten tekst som engasjerer eller dramatikk som ikke holder mål. Ene alene av god skuespillerkunst og lekker innramming.
