Premiere Nationaltheatret 24.8.2005
Michael Frayn: Demokrati
Kai Remlov, Kim Haugen, Bjørn Skagestad, Per Egil Aske, Jan Hårstad, Rolf Arly Lund, Per Jansen, Per Frisch, Lasse Lindtner, Ingar Helge Gimle, regi: Kjetil Bang-Hansen
Det er med blandete følelser en går ut av Nationaltheatret denne gangen. Oppsetningen av Demokrati skaper flere spørsmål enn den gir svar. Det mest brennende spørsmålet er: hvorfor ble dette stykket valgt ut til en hovedsceneoppsetning på Nationaltheatret? Og hvorfor ble et stykke som omhandler begivenheter på begynnelsen av 1970-tallet valgt ut til å innlede årets samtidsteaterfestival?

Problematikken som strekes opp har ikke marginal interesse. Willy Brandts livsgjerning og politiske virke særlig på begynnelsen av 1970-tallet ga et helt Europa et håp av lys og forsoning. Men hvem er det som finner intrigene og detaljene i tysk politikk 1969 – 74 så interessante at man velger å tilbringe en hel teaterkveld med dem? Og dette stykkets form som er skrevet over en tradisjonell lest som ble sørgerlig uaktuell allerede for tredve år siden, har neppe noe på en samtidsfestival å gjøre. Det reflekterer neppe det som skjer av teater i dag.
For det er dramatiseringen av begivenhetene i Willy Brandts kanslertid som ikke helt henger på grep. Til alt overmål har dramatikeren gitt oss et rent herrelag, mange med puter på magen for å gi den rette ærverdige politikerpondus, men alle i svart dress.
Her må vi imidlertid fram med superlativene. Kai Remlov som Willy Brandt gjør en svært god figur med sin likhet med hovedpersonen. Det er sterkt gjort å få til en slik pondus for en enkelt rolle! Til og med kanslerens røykeheshet har han klart å få til i sin framstilling av Willy Brandt så levende og troverdig. Parret med Willy Brandts noe overstrømmende og tyktflytende bruk av ord – forståelse for forståelsen! – danner dette et godt bilde av den store politikeren. Dette var imponerende!
Stykkets hovedspørsmål er det personlige sviket. Günter Guillaume var kanslerens privatsekretær i de turbulente årene. Han kom nært innpå ham og gjorde i det ytre en fremragende jobb. Men han var også agent for Stasi, det øst-tyske etteretningsvesenet. Hans hovedoppgave var å rapportere tilbake om Willy Brandt i virkeligheten mente det han ga uttrykk for i sin tilnærming mot øst. Og her kunne Guillaume bekrefte, Willy Brandt mente faktisk det han sa. Stasi-spionen oppførte seg ryddig da han ble avslørt, “Jeg er borger av DDR og offiser”, skal han ha uttalt i følge stykket da han ble arrestert. Han ble kjøpt tilbake til DDR etter noen år og ble der behandlet som helt.
Sånn sett kan man si at denne spionaffæren hadde positive virkninger, selv om den i realiteten førte til en stor politikers fall. Den ga en åpning for tilnærming øst-vest midt under den kalde krigens frosne år og den ga millioner av tyskere håp om å kunne gjenforenes og møte sin familie. Men stykket, særlig første del, gir oss lite innblikk i dette. Til tider blir det svært kjedsommelig og lite engasjerende på scenen. Dresskledte menns teater interesserer lite.
Bedre blir det etter pause. Her topper det seg i en scene fra Vangsåsen ved Hamar hvor sekretæren har blitt med kansleren på ferie til hans norske sted. Her har han grep om all kontakt med utenverdenen. Men samtidig er Willy Brandt på dette tidspunktet klar over agentens dobbeltrolle og i fortettete samtaler over kveldsdrinken og i sorteringen etter dagens soppfangst blir det dramatisk handling i dialogen der den ene vet men den andre ikke vet at han vet. Willy Brandt kommer her inn på sin fortid som politisk flyktning fra nazistene. I Norge opptrådte han med flere identiteter, hans opprinnelige navn var Herbert Frahm. Han opptrådte også under navnet Gunnar Gaasland som norsk student på en kort tur tilbake i Tyskland i 1936.
Denne sekvensen av stykket fungerer dels spennende og kunne danne dramatisk materiale for tilsvarende. Men det kommer ikke. I stedet fokuseres det på sviket, hvordan en tilsynelatende betrodd medarbeider velger å gå bak ryggen på den som etterhvert ble hans fortrolige. Stykket utspiller seg i lange perioder som en dialog med Guillaumes indre samvittighet og hans føringsoffiser – spilt av Bjørn Skagestad – mot rammene av de ytre begivenheter som finner sted på kanslerkontoret i Bonn med alle de dresskledte og putebelagte menn.
Det er Kim Haugen som gir skikkelse til Stasi-agenten. Uten uhygge av noen art men med innlevelse som den personlige fortrolige gir han et bilde av et menneske som nådde de øverste sirkler og som fikk tilgang på informasjon man i etteretningssammenheng må si er helt utrolig.
Willy Brandt brøt isen mellom øst og vest. Hans innsats for avspenning og et fredelig Europa fortjener et stort ettermæle. Det er muligens dette som ligger bak dramatikeren Michael Frayns intensjoner med dette stykket. Men det blir uforløst og rett og slett lite interessant å få begivenhetene på begynnelsen av 70-tallet i slik dramatisert statisk form. Tross fremragende og levende portrettering av Willy Brandt.