Gjestespill Det Kongelige Teater København
Lars Norén: Detaljer
Nicolai Dahl, Helle Fagralid, Benedikte Hansen, Ole Lemmeke regi: Bille August
På tampen av sesongen får vi gleden av å oppleve et gjestespill. Denne gang er Det Kongelige Teater i København på besøk med Lars Noréns Detaljer, en oppsetning som vant årets pris som beste nordiske hovedsceneoppsetning. Etter Oslo skal oppsetningen videre til Stockholm.
Stykket er en frittstående fortsettelse av November (se vår omtale) som tidligere ble vist på Det Norske Teatret. Mens personene i dette stykket befant seg hinsides – i dødsriket – hvor de så tilbake på sine tidligere jordiske liv – har vi høyst levende personer til stede her. Temaet døden er likevel ikke fraværende. Tidlig i stykket konfronteres vi med den gjennom en hypokondrisk forfatter, og stadig vender vi tilbake til den.
Men døden er likevel ikke dette stykkets hovedtema. Snarere spørsmålet om livet vårt, hva gjør vi, hvordan innreder vi oss og stiller oss til fundamentale spørsmål? Eller hva er egentlig fundamentalt i våre liv? Årene går, nye konstellasjoner oppstår, folk går fra hverandre og søker til hverandre, men hvordan registrerer vi dette?
Stykkets tittel ligger i dette temaet. For rundt våre liv kamuflerer vi en mengde tilsynelatende likegyldige detaljer. Mens de store tingene skjer i livet vårt, er vi mer opptatt av små ting. Disse detaljene styrer kanskje ikke livet vårt men de gjør at vi kanskje ikke helt får øynene opp før det er for sent. Eller for sent – til hva?
Gjennom et tyvetalls scener opplever vi et kammerspill som i tid strekker seg over ti år. Fire personer involveres i hverandre, som venner, kolleger, ektefeller, kjærester og samboende. Det knulles, krangles, fylles – og årene går. Vi befinner oss det ene øyeblikket i New York, det andre på Uffizi i Firenze. Så hopp tilbake til Sverige, eller er det København?
Bille August har tydeligvis følt seg hjemme i denne settingen. Med sin filmbakgrunn lar han det hele framstå som en film. Stadige hopp i scenene og settingen kan kanskje få noen til å føle seg frustrert over de myldrende mørkbelagte scenearbeiderne men for undertegnede var ikke dette til besvær.
Dekorasjonen er hvite masker hvor dreieskiva ruller fram det ene interiøret etter det andre, så vidt vi kunne se uten at noen av dem var identiske. De hvite veggene og den spartansk besatte scenen understreker atmosfæren av kammerspill.
Det eneste som kanskje kunne innvendes var skiftmusikken som mer var pausefyll enn ga den spenning og intensitet som handlingen skulle legge opp til. Eller var musikken også et bevisst grep, at den skulle dulle oss ned i likegyldigheten?
Vi raser gjennom vår tids ytre problemstillinger, aids, World Trade Center, mens de fire middelklassepersonene er opptatt av sitt. Noen ganger fares det fort over samtalene og vi er inne i et sceneskift før vi knapt rekker å registrere hva som foregår. Noe egentlig og eksistensielt får vi ikke ut av de fire personene på scenen. De blir rammer for våre liv, som kanskje livet er, fylt av detaljer og det kjedsommelige.
Selv en sønns følelser ser ikke ut til å angå faren utover det overfladiske.
Det er en oppsetning hvor ting skjer fort. Men det er likevel et kammerspill og for de av oss som ikke har hatt studieopphold bak oss i kongens by kan det av og til bli besværlig å følge dialogen. For selv om detaljene i samtalen ikke har betydning for våre liv, har de likevel betydning i stykket.