I skyggen av Bjørvika

I ly av åpningen av den fantastiske nye operaen i Bjørvika må det være tillatt å helle litt malurt i begeret. Den nye operaen er flott, og intet er å utsette på den. Men den drar med seg noen forferdelige konsekvenser.

Under åpningsgallaen ble det pekt på at byggingen av det nye operahuset åpner veien for en gedigen opp-pussing av gamle Oslo østkant, den delen av byen hvor fattigdommen og det som er igjen av nød i vår by er størst. Det var også her byen ble grunnlagt med den første bebyggelsen for over tusen år siden.

Det var en del av Oslo Arbeiderpartis visjoner i sin tid da de gikk inn for Bjørvika-alternativet at det ville føre med seg positive ting for den delen av byen som billedlig sett har ligget i skyggen. Følgen av byggingen av Bjørvika-operaen er nettopp at det gamle Oslo nå bokstavelig talt vil bli liggende i skyggen.

Vi har i takt med vår økende rikdom fått en rå turbokapitalisme som ikke evner å ta hensyn. Klarest ser vi dette dessverre i hvordan offentlige myndigheter og etater tar seg til rette og sørger for skaffe jobber til sine “venner” og private interesser i næringslivet.

Nå velter offentlige myndigheter seg over Bjørvika-området uten hensyn til de som bor der. Den første spede bebyggelsen av området bak det nye operahuset begynner nå å avtegne seg. Det er skatte-etatens hus. Her skal de plassere seg når pengene skal drives inn for å finansiere det vanvittige av det vi har i vente.

For Arbeidspartiets opprinnelige visjoner er grepet med begge hender av den nye tids turbokapitalistiske våpendragere. Rått og egenmektig tilriver de seg det som menneskene i all tid har sett på som et uomtvistelig gode: lyset og solen. Fremskrittspartiet og Høyre – med støtte fra SV (!) – har nylig i Oslo Bystyre med knapt flertall vedtatt den videre utbyggingen av Bjørvika-området. Her skal det reises høyhus med usannsynlige dimensjoner. Vi vil få et Manhattan-likt bylandskap rett bak den nye operaen. Disse høyhusene vil sette omtrent det gamle Oslo og Grønland i skyggen – for evig og alltid.

Som en av Arbeiderpartiets bydelspolitikere i Gamle Oslo, Helge Winswold, uttrykte det: «Vi forstår at det kan bli fint i Barcode, i sola, i sentrum, med fantastisk utsikt og fjordkontakt. Men hva med alle oss som bor i skyggelandet bak, som mister lys, luft og utsyn. Hvorfor skal tomteutviklerne gjennom Barcode få lov både å bygge i strid med byens overordnete planer for byform og berike seg på vår bekostning?»

Byens innbyggere har i over tusen år kunne nyte godt av sol og luft. Fra nå av skal denne retten nektes dem. Byggingen av disse høyhusene kan også ha store konsekvenser for luftsirkulasjonen i den indre bygryta. Alle som har sett den grågrønne suppa over Oslo sentrum en vinterdag vet at luft og vind er det som må til for å få vekk luftforurensinga. Store høyhus er neppe det beste.

Bjørvika har en skyggeside. Offentlige etater skal flytte inn i de nye høyhusene. De står seg selv nærmest når det gjelder å trampe over folk. I ly av hva den nye operaen fører med seg må vi sette oss ned og tenke over hva slags samfunn vi er i ferd med å få.

Vi skulle glede oss over den nye operaen – og det gjør vi også. Men vi går ikke mange skrittene ut av den før vi aner konturene av det som kommer. Er det ingen som er i stand til å stoppe slik råskap, til å si nei til den slags hensynsløse tramping på menneskers selvfølgelige rett til lys, luft og sol?