Premiere Nationaltheatret 5.1.2005
Ibsen: Kongsemnerne
Thorbjørn Harr, Örjan Ramberg, Maria Bonnevie, Baard Owe, Helle Fagralid, Bjørn Granath, Nicolai Dahl Hamilton, Ole Lemmeke, Kirsten Olesen, Finn Schau, Søren Sæter-Larsen, Erik Hivju m.fl. regi: Alexander Mørk Eidem
Den mye omtalte felles-produksjonen fra de tre nordiske nasjonalteatrene har endelig nådd Oslo. Skuespillere fra alle tre landene opptrer med sitt eget lands språk. De har valgt seg ut et stykke av Nordens fremste dramatiker og det omhandler en periode hvor det er all grunn til å tro at kontakten mellom de nordiske folkene var minst like nær som i dag og hvor slektsbånd førte folk sammen. Det er også grunn til å tro at de språklige ulikhetene ikke var så store som i dag.
Men problemet for undertegnete var at store deler av teksten forsvant. I teater behøver ikke teksten egentlig bety all verden, for en dyktig skuespiller vet å få fram sitt budskap på en svært tydelig måte. Det ligger i teatrets natur. Men for meg ble illusjonene langt på vei svekket. Visst var det språklig forvirring også på 1200-tallet men jeg kan vanskelig tenke meg at lokale høvdinger og bondeførere fra Viken, Nidaros og Bjørgvin vekslet mellom norsk riksmål og svensk og dansk scenespråk på denne måten.
Til alt overmål slår illusjonen store sprekker når vi i andre oppsetninger har hørt at noen av de svenske skuespillerne snakker vestkyst-dialekt i det daglige og når stykkets djevel nummer én, erkebiskop Nikolas, snakker et dansk vi vanskelig får med oss hele veien. Vi vet jo at Baard Owe som spiller bispen egentlig er norsk. Dilemmaet forsterkes med vissheten om at Maria Bonnevie også er norsk men i stykket er tvunget til å snakke høysvensk!
Jeg vil overlate ideen til de som vil spekulere i gags og billige poenger med å la den gjenoppståtte biskop fra helvette snakke norsk i sisteakten – fordi det er dette språket norsk erkebisper fra den tid (og seinere?) lærte å kjenne der nede. Men fristelsen burde ligge der nå som vi i 2005 påny har en begydelig konflikt mellom samfunn og kirke med biskoper i fokus.
Jeg lar det jeg har av innvendinger komme først for både oppsetningen og tiltaket fortjener mange spaltemeter med ubetinget ros. For det første er slikt samarbeid over grensene umåtelig viktig. Det gir oss inspirasjon og er med på å bryte ned det som skulle være av gjenværende nasjonal sjåvinisme og begynnende fremmedfiendtlig populisme, særlig i Norge og Danmark. Det er også gledelig å se noen av de fremste skuespillerne fra nabolandene på samme scene som våre egne skuespillere.
“Ibsen över alle grænser” skrev Dagens Nyheter i forbindelse med den svenske premieren rett før jul. Men slik samnordisk språkrøre er det ennå lang vei til vi fullt ut mestrer. Selve oppsetningen derimot er en fryd. Det er tydelig at landene har kastet inn både gode krefter og mye ressurser på på å lage en god forestilling.
Rammen er et stort hus av enkle og tynne planker. Med bruk av dreieskive og effekter hvor de lette plankene faller ned og åpner opp for interiøret får vi riktige illusjoner av endringer både i tid – handlingen finner sted over flere år – og sted, vekselvis Viken (Oslo), Bjørgvin (Bergen) og Nidaros (Trondheim). Behagelige lydkulisser følger stykkets gang, noen ganger innsmigrende og knapt hørbart, andre ganger tydelig forsterkende.
Skuespillerprestasjonene er fremragende. Thorbjørn Harr måtte hoppe inn i rollen som den fremste av kongsemnene, kong Håkon Håkonson, allerede i Stockholm. Han gjør en helt utmerket prestasjon og makter å tegne ut den unge og framgangsrike birkebeinerkongen på en klar og tydelig måte.
Örjan Ramberg og Baard Owe utgjør de to andre kongsemnene i stykket som henholdsvis hertug Skule og biskop Nikolas. Örjan Ramberg gir rollen en fin dimensjon mannen som i motsetning til kong Håkon ikke hadde gudene med seg og som til slutt tviler på seg selv og menneskene rundt seg. Baard Owe gir oss djevelske innblikk i et mørkt sinn. Det er rundt disse tre dramaet har sin akse. Maria Bonnevie spiller hertugens datter og kongens hustru. Også hun gjør en utmerket prestasjon.
Kongsemnerne var Ibsens første store drama. Det ble skrevet i 1863, rett før dikteren dro i sitt åreslange utenlandske eksil, og det neste som kom var storverkene Brand og Peer Gynt. Ibsen fråtser temmelig fritt i de historiske fakta men for de lærere som vil ta sine elever med på teatret kan dette fungere helt utmerket som en slags shakespear’sk setting av nordisk middelalderhistorie.
Et stort drama med fremragende skuespillere og en flott ramme. Om ikke alt fungerte like godt med denne oppsetningen, la ikke det skremme for de varslete framtidige fellestiltakene mellom de tre scenene!
