bsenfestivalen Nationalheatret 6.9.2002
Ibsen: Når vi døde vågner
Betty Nansen Teatret; Ann-Mari Max Hansen, Sofie Gråbøl, Johan Rabeus, Nils Ole Oftebro, Jess Ingerslev, regi: Peter Langdal
Vi har opplevd det første internasjonale besøket av en viss betydning under årets Ibsen-festival. Over en uke etter at festivalen ble åpnet får vi endelig se et utenlandsk gjestespill på teatrets hovedscene – og det kan være litt av hvert en har lyst til å si i den anledning.
Denne Ibsen-oppsetningen er fra Betty Nansen-teatret i København. Den er signert Peter Langdal som tidligere har gjort regioppgaver ved Nationaltheatret. I hovedrollen finner vi Nils Ole Oftebro, heller ikke ukjent på vår hjemlige hovedscene.
Oppsetningen skal videre til Roma og skal spilles senere i høst i New York.
Sent men godt. For det vi fikk se ga oss noe å tenke over. Dette var Ibsen, og det var gjort på en slik måte at det ga stort inntrykk.
Dermed ikke sagt at dette var en tvers igjennom vellykket forestilling. Det finnes ting å trekke og denne måten å spille teater på – ekspressivt og i høyt tempo – vekker nok ikke like stor begeistring hos alle. For det er slik godt teater skal være, en skal ikke gå ut av teatret i samme tilstand som da man gikk inn. Teater som gjør inntrykk – på godt eller vondt – er teater som fungerer.
Instruktøren Peter Langdal har gjort flere grep. For det første har han bemannet rollene med nordiske skuespillere. Her snakkes det svensk, dansk og norsk om hverandre. Dette er helt bevisst gjort. Ved at kvinnene i stykket er danske tar publikum i Danmark deres tanker og formuleringer først og umiddelbart.
Her hjemme blir det motsatt. Det er professor Rubek i skikkelse av Nils Ole Oftebro som først trer fram for oss på Nationaltheatrets hovedscene. Det gjør han også med et par smågags, altfor lang tid har han vært borte fra dette ‘hjemlige’, humrer den aldrende billedhugger mens han ser ut i salen. Men dette ligger i teksten, bare det spesielle blikket ut i salen er noe vi kanskje opplever for anledningen.
En spenstig og erotisk Maja i skikkelse av Sofie Gråbøl blir på en måte den første to tredjedelens egentlige hovedperson. Hun dominerer scenerommet på en måte som står i sterk kontrast til den aldrende professor og billedhugger.
Dernest har han laget en ny setting. Badehotellets inspektør er blitt en slags radioteater-inspisient som leser sceneanvisninger, rigger opp mikrofoner og avbryter teksten. Handlingen og replikkene trekkes inn i hodene på de medvirkende, det blir som et slags freudiansk teater.
Derfor blir det egentlig ikke mange endringer han trenger å gjøre med Ibsens tekst. Både på godt og vondt, for det står seg ikke til å nekte at dette er Ibsens siste drama, det er gammelmannskunstneren som lengter etter å oppleve ungdommens inspirasjon og skaperkraft, ikke minst gjennom de unge kvinnene.
Det er oppsetninger som dette som skulle fylle Ibsen-festivalen. De gir Ibsen løft og perspektiv og vi kan oppleve hvordan han kan oppfattes i dag andre steder hvor man ikke er opptatt av den innadvendte Ibsen-deklameringen som dessverre er altfor vanlig her hjemme.
