Ibsen på skinnene

Etter forrige Ibsen-festival skrev vi at nå hadde festivalen utviklet seg så lite de siste årene at vi likeså godt kunne gi den over til München.

Vi er glade for at vi tok feil i dette. Svært glade, for slik programmet ligger an foran årets festival vil det bli den mest omfangsrike på minst ti år. Gledeligst av alt, den tar opp i seg de mest interessante Ibsen-forestillingene fra kontinentet. Det er forestillinger som vinner priser og inviteres til gjestespill over halve verden. Schaubühnes festivalforestilling er på vei til Istanbul etter å ha vært på gjestespill i Wien. Og Thalia Teater er på vi tilbake til Hamburg fra Berlin.

At Nationaltheatret er i stand til å velge på øverste hylle er en gledelig begivenhet. Ikke minst fordi en festival som denne fokuserer på Ibsen og den betydningen han har for dagens teaterliv.

Grunnen er enkel. Nationaltheatret har siste året satt publikumsrekord og spilt inn atskillige millioner over budsjettet. At det aldri før har vært så mange besøkere innen teatrets dører, er også noe det kvitteres for i form av økt tilbud, i første rekke en stor Ibsen-festival.

Riktignok har ikke teatret skutt inn mer enn under en femtedel av det overraskende overskuddet i festivalen, men en million kroner ekstra medfører også ringeffekter som blir helt klassisk Keynes. Multiplikatoreffekten gjør at det blir større aktivitet, teatrets folk blir friskere og mer opplagte i sine henvendelser, flere sponsorer melder seg og nye interessante områder åpner seg. Skal det gå økonomisk dundas med denne festivalen betyr det i praksis at ingen publikummere møter opp. Og det tror vi ikke.

Nytt av året er raden av tyske interessenter som ser mulighetene i å knytte sitt navn til Ibsen og Norge på denne måten. Dette, og gjestespillene fra Schaubühne og Thalia Theater, oppveier langt på vei det faktum at situasjonen i tysk økonomi ikke har vært den mest gledestrålende de siste årene.

Vi skulle mer enn gjerne ha unnet München en egen Ibsen-festival. Det var tross alt den byen han oppholdt seg i mesteparten av sine produktive år. Han var riktignok født i Norge og flørtet med thranitterbevegelsen i sin ungdom men det var Italia og Tyskland som huset ham da han skrev sine mesterverk. Og det var Det kongelige teater i København som urframførte hans mest spilte stykke, Et dukkehjem.

Ibsen er internasjonal og vi er mer enn glade for at Nationaltheatret nå har fått ham på skinnene igjen. Neste steg bør være en offentlig nedsatt stiftelse med det eneste formål å sørge for at Ibsenfestivalen fortsatt får det volum den har i dag. Om det går skeis med teatret fra et år til et annet – som det har gjort og garantert vil gjøre igjen – må det være en instans som tar ansvaret.

I denne stiftelsen er Ibsen-festivalens stifter Stein Winge den selvfølgelige æresformann.