
Ibsenfestivalen 2012 Nationaltheatret 28.8. Ibsen: NORA ODER EIN PUPPENHAUS
Gjestespill fra Theater Oberhausen.
Med: Nora Buzalka, Manja Kuhl, Torsten Bauer, Henry Meyer, Jürgen Sarkiss. Regi: Herbert Fritsch.
Theater Oberhausen presenterer oss for en horror-thriller med sin oppsetning av Et Dukkehjem – Nora ein Puppenhaus. Det er blitt Ibsen slik du aldri før har opplevd ham. I et scenespråk som mer minner om Hitchcock enn salige Henrik dras vi inn i en imponerende forestilling som spilles uten pause i to timer. Ikke et øyeblikk kunne vi tillate oss et avslappende øyeblikk, her ble vi fengslet fra første replikk, eller rettere, første skrik.

Juletreet er eneste dekorasjon i scenebildet. Med unntak av en avsluttende effekt dominerer det totalt og det henspilles åpenlyst på ild-avslutningen av Die Walküre helt mot slutten. Symbolikken er klar: bryter man ildveggen oppleves en verden av elskov og lykke, les her: frigjøring og likestilling.
Applausregien er et kapitel for seg. Enormt stilisert blir den nesten en fritsstående scene i seg selv. Vakkert! Men denne viser at denne oppsetningen er lagt opp slik at den kan nærmest improviseres fram med alternative versjoner for de forskjellige scenene, noe som ble røpet i en prat ved scenekanten etter forestillingens slutt. I Oslo hadde de naturlig nok forventet langvarig applaus.

Helmer – Torsten Bauer – kommer inn som en John Cleese med maniert gang-lag. Krogstad – Jürgen Sarkiss – beveger seg uendelig sakte fra bakgrunnen som den illevarslende personen han er.

Instruktøren Herbert Fritsch er tidligere skuespiller ved Volksbühne i Berlin. Her har han plukket opp litt av hvert av teatersjefen og instruktøren Frank Castorf. Vi har ved tidligere festivaler stiftet beskjentskap med Volksbühne-oppsetninger av Sebastian Hartmann og også frittstående oppsetninger av Dmitri Gotscheff som er virksom ved teatret i dag. Sebastian Hartmann har senere besøkt oss ved flere anledninger, bl.a. med å sette opp Markens Grøde.
Det som disse oppsetningene tydeliggjør, gårsdagens inkludert, er det klare anti-borgerlige budskapet. Dessuten ligger den politiske meldingen like under overflaten. I denne versjonen av Et Dukkehjem forsterkes det, Nora henviser hele tiden til samfunnets holdning til kvinnen og Helmer blir nesten parodisk maniert i sine ‘manns-tilgivelsesholdninger’, like aktuelt i dag som for over hundre år siden da stykket ble skrevet.
Vi skal da ikke glemme at Frank Castorf- og Volksbühne-tradisjonen har røtter i det tidligere Øst-Tyskland. At ‘DDR-oppsetninger’ oppstår som nye og friske den dag i dag, viser at det tidligere regimet ikke bare var avskyeligheter som Stasi mm., det hadde også en kulturell basis av stor verdi.

Theater Oberhausen har i løpet av de siste tre årene markert seg som en betydelig og nyskapende scene i Tyskland. Det er ikke bare musical-oppsetninger vi i dag kan oppleve i denne Ruhr-byen. Denne oppsetningen av Et Dukkehjem har turnert Europa rundt de siste årene.
La oss ta med to ord om musikken som følger oppsetningen. Effekten av film og Hitchcock blir ytterligere forsterket ved den måten Otto Beatus har tilrettelagt lydbildet. Svakt følger musikken oss i mesteparten av scenene, som i en 40-talls film. Så skrus den til i enkelte scener, som i tarantellaen som i denne versjonen har fått seg en løsning som bare må oppleves!
Dette er Ibsen på en forfriskende og ny måte. Oppsetningen viser oss at Ibsen har kraft til fornyelse og kan framstå i helt ny form. Bare man tør – og vil!