Årets bok av sinna-Siri tar på ingen måte mål av seg til å skape like mye blest og rabalder som fjorårets. Her er det idyllisk, nesten besteborgerlige idyllisk og fredelig. Lærerinnen underviser i teater på Kunsthøgskolen. Her baler hun med Brechts Mutter Courage og tilsvarende for studentene.
Vigdis Hjorth: Lærerinnens sang, Cappelen Damm 2018, 234 s.
Noe oppsiktsvekkende er ikke dette uten om at forfatterinnen ikke kan unngå å slippe noen små bomber i den besteborgerlige idyllen, uten at det vekker særlig forstyrrelse hos leseren.
Det som derimot skaper ugreier i hjernespinningene til den godt etablerte kvinnen i sin beste alder er at en student kommer inn under forehavende av å spontant «filme» alt, undervisningen, lærekreftene og studentene.
Dette skaper etterhvert kaos og virvar i lærerinnehodet. Som seg hør og bør. Og på noen sider utfolder Vigdis Hjorth seg også på sitt beste. Hånende, ertende, munter. Den besteborgerlige idyll i de gamle fabrikkbygningene langs Akerselva skal ikke få dø i sin besteborgerlige idyll!
Men det ender på nærmest fredelig vis i flyktningekatastrofen i Hellas hvor hun sorterer brukte sko.
Ikke helt de skarpe smellene i år altså, men det betyr vel egentlig ikke annet enn at hun lader opp til noe større.
Men artig er det.
