Jan Guillou: Ikke ville se, Vigmostad og Bjørke 2014, 397 s.
Med årets bok, den fjerde om de tre fiskersønnene fra Bergen som utdannet seg som ingeniører og bygde Bergensbanen over Hardangervidda, har vi kommet til 1940 og det er verdenskrig. Sverige er klemt midt mellom de krigførende med Norge og Danmark under tysk okkupasjon på den ene siden og med Finland som snart velger Tysklands side på den andre. På tross av sin nøytralitet velger faktisk Sverige indirekte side og tillater Tyskland store troppetransporter tvers gjennom landet sitt under angrepet mot Sovjetunionen.
Det er dette ikke uvesentlige poenget som skiller årets bok fra fjorårets. I stedet for uendelige sider med bordplasseringer og årgangsviner, involveres familien direkte i krigshandlingene. Dette dramatiske poenget hever boka en god del fra fjorårets. Selv om de idylliske familiesammenkomstene er der ennå enten i Saltsjøbaden eller ute i Stockholmsskjærgården, inntreffer nå i krigsårene dramatiske situasjoner som gjør at boka blir mer intens og dramatisk enn fjorårets skildring av ingeniørbrødrenes svenske overklasseliv.
Jan Guillou fokuserer mye på de kvinnelige medlemmene i familien. En av døtrene arbeider aktivt på motstandssiden – i Sverige – og er med på et blodig attentat mot et tysk ammunisjonstog. Samtidig er hennes bror tysk SS-offiser stasjonert i Oslo. Her åpner det seg et vell av konflikter.
Det er krigshandlingene, i særdeles grad overfallet på Sovjetunionen i juni 1941, som farger denne beretningen. I tillegg bringes vi nærmere brødrenes oppvekst som fiskersønner i Bergen. Ikke uvesentlige avsnitt om torskefiske i
Østersjøen inntar handlingen. For å si det rett ut: det var saliggjørende å lese om fiskeslim framfor de lange avsnittene om Riesling’er og Qualitätswein som fylte både Hamilton-bøkene og fjorårets.
Forfatteren legger ikke skjul på at det er mye sin egen familie og dens bakgrunn han skildrer, og av og til må vi spekulere på hvor mye som er direkte Jan Guillous forfedre. Ett er sikkert: moren til hans tidlgere actionhelt Hamilton, opptrer i handlingen i denne boka. Han har tidligere innrømmet at hans bergens’ke bestefar har stått modell for en av seilerskikkelsene i bøkene. Det er med andre ord en slektskrønike vi står ovenfor, men i motsetning til de engelsk-amerikanske versjonene av disse makter Jan Guillou å lage litt mer menneskelig dybdetegning og ikke minst fascinere leseren med sine direkte dramatiske scener.
Et lite poeng: Siden ingeniør-brødrene er norske er det uvergelig at handlingen kommer inne på forholdene i Norge under krigen. Her hopper ikke Guillou bukk over deportasjonen av de 532 norske jødene med aktiv hjelp av det norske politiet til utryddelsesleiren Auschwitz og framfører med samme indignasjon og sinne som Brage-prisvinner Marte Michelet hvilken skam og fornedrelse dette var. Han lar også inngå i handlingen en dramatisk flukt en jødefamilie hadde i dypsnø over til Sverige.
Boka vakte tidligere i høst betydelig oppsikt i Sverige, ikke minst med hard debatt og krass kritikk, som jo nesten blir en vanesak hver gang arrogante Guillou ypper seg. Dette er et godt tegn på at forfatteren denne gangen har truffet godt og at tittelen Ikke Ville Se er riktig valgt.
En flott bok!
