Opera de Monte-Carlo, Monaco Piotr Ilitch Tsjaïkovskij: IOLANTA / William Walton: THE BEAR, Katia Trebelkeva ((Iolanta), Vladimir Vaneev (Le Roi René), Valery Ivanov (Robert), Valery Popv (Vaudèmont), Nicolai Putilin (Ibn-Hakia), Leonid Bomstein (Almeric), Dimiter Petkov (Bertrand), Sofia Aksenova (Marta), Elvira Khokhlova (Brigitta), Larissa Kostiuk (Laura) / Peter Sidhom (Grigori Stepanovis Smirnov), Victoria Livengood (Ivanova Popova), Kevin Glavin (Lukas), Regi: Giorgio Marini, Monte-Carlo Filharmoniske orkester og Monte-Carlo operaens kor, Dirigent: Gennadi Rozhdestvensky
Som et eventyr ligger Charles Garniers vakre lille operasal vegg i vegg med Casinoet i Monte-Carlo, men der gambler man ikke med produksjonene, her er det høy kvalitet. 4. April hadde man premiere på Tchaikovskys opera Iolanta i en dobbelt forestilling, med William Walton´s The Bear, i et program som man har kaldt en russisk aften. The Bear er omtalt i en egen kritikk. Iolanta er produsert av Teatro San Carlo i Napoli. Regien til begge operaen er ved Giorgio Marini, dirigent er Gennadi Rozdestvensky. Tittelrollen synges av Katia Trebeleva, født i St. Petersburg
Iolanta, som er den siste operaen som Tchaikovsky komponerte i 1891, er hans 11. opera. For den vanlige operagjenger er det imidlertid bare noen få av Tchaikovkys operaer som vi vanligvis har anledning til å oppleve, hvorav Eugene Onegin er den mest kjente, men også Spar Dame og Mazeppa står stadig på spilleplanene rundt omkring.
Et lykkelig repertoar-valg.
Opera de Monte-Carlo i Monaco hadde dristig satt Iolanta på programmet til en av vårens premierer, og dette var et lykkelig valg. Umiddelbart ble jeg besnæret av det flotte tonespråket, som lød som Tchaikovsky på sitt fornemste, i perioder satt jeg og tenkte på musikken til Eugene Onegin, spesielt i korpartiene, men dette er vel ikke så usedvanlig. I likhet med mange andre av de store romantiske komponistene har Tsjaikovsky sitt eget tonespråk. En perlerad av fremragende hovedsakelig russiske sangsolister tolket de forskjellige rollene. Er man glad i store vakre russiske stemmer, slik som jeg, var dette en opplevelse. God karakterisering av de enkelte rollefigurene. Et lite vel syngende kor og godt orkester.
Gode løsninger.
En interessant og vakker scenografi, med overraskende scenografiske løsninger, bl.a. i det at man har to rum på scenene samtidig, og hvor på skift lar man midtskille veggen skyve til den ene eller andre siden, slik at det ene eller det andre rummet blir større eller mindre.
Gode kostymer delvis i russisk nasjonal stil.
En effektiv regi, som fikk denne enakteren, dog med flere enkeltstående scener, til å fungere godt, slik at ikke tiden ble lang, tvert om.
Morsom bjørn
Her tenker jeg selvsagt ikke på noen sirkusbjørn, selvom sirkusfestivalen foregår ikke langt fra Monte-Carlo operaen, men selvsagt om William Waltons velklingende opera The Bear, som ble urfremført i 1967, teksten er laget av Paul Dehn og William Walton og er bygget over en vaudeville tekst av Anton Tsjekov. Denne opera ble oppført sammen med Tsjaikovskijs Iolantaog hadde premiere på Monte-Carlo operaen 4. April 2001. I et program som man hadde kalt En russisk aften Une soirée russe. Med Tsjekov har vi broen til denne tittelen.
Dette var morsomt. Med kun fire roller, hvorav en mimisk, som motstykke og dessert etter Iolanta, som har ialt 10 store og mindre roller var dette en elegant og underholdende avslutning, som gledet det gallakledte premiere-publikum meget.
Waltons stykke, som er skrevet i en buffo stil, er godt egnet som dessert, og er da også kalt for en Ekstraavagansa i en akt. Selv om handlingen, som jeg ikke skal begynne å dra opp her, i grunnen har en tragisk bakgrunn. Man brukte samme scenegrunnlag som for Iolanta med to rom, og også her fungerte dette bra. Og gjorde skiftene mellom de enkelte scenene smidige.
