Det finnes James Bond og det finnes James Bond. Som action-stori’er: den ene handlingsmettet og effektiv. Helten vinner alltid. Smart og sterk. Intet biter på ham. Den andre er med personer med følelser du kan forstå.
Daniel Silva: Spionenes hus, Vigmostad & Bjørke 2018, 487 s.
Den første versjonen er det så altfor mye av. På film, Tv, overalt. Vi overrennes av de storstilte skildringene hvor en hvit mann – han er alltid hvit og han er mann – tar rotta på skurkene gjennom sin intelligens og fighterevner. Han vinner alltid. For motstanderen er dum og feig. Gjerne araber, uansett en person fra den tredje verden.
Denne boka tilhører den andre kategorien. Den sjeldne. Hvor lederen for et israelske etteretningsvesen i det skjulte innrømmer visse palestinske sympatier og hvor verden ikke er delt i svart-hvitt. Og det beste av alt: den over går James Bond i spenning og action.
Men plottet er uansett det samme. Det er James Bond’s verden. Vakre kvinner, bilkjøring og action. Men i Silvas bok blir selv en James Bond satt i skyggen. Av boka selv. Intelligent og modent skrevet. og fabelaktig god. Det dreier seg om en møysommelig jakt på en internasjonal terrorist, en IS-leder som ikke står tilbake for massedrap. Forfatteren har såpass vett i behold at han reflekterer over vår verden i dag og stadig vekk trekkes vi inn i virkelige situasjoner fra dagens nyhetsoppslag.
Det er dette som gjør at du kan tro på boka. Foruten at den er godt skrevet.
Her finnes faktisk menneskeskildringer som ikke er diktet i fantasiens og uvirkelighetens verden. Derfor blir det en god bok utover spenningen og handlingen.
