Samtidsfestivalen 2001 Nationaltheatret 7.9.
Jon Fosse: Der Name
Jule Böwe (Søstera), Therese Affolter (Mora), Wolf Aniol (Faren), Jens Harzer (Guten), Anja-Marlene Korpium (Jenta), Tilo Werner (Bjarne)
regi: Thomas Ostermeier
gjestespill Schaubühne am Lehniner Platz
Her er den altså, den største begivenheten på Nationaltheatrets samtidsfestival og den oppsetning som i første rekke har ført til at Jon Fosses navn er blitt kjent verden over.
Schaubühnes oppsetning av Namnet hadde premiere i Salzburg i fjor som et prestisjefylt samarbeid mellom festivalen og den scenen i Berlin som er mest i skuddet for tiden. I over et år har oppsetningen delvis blitt spilt hjemme i Berlin og delvis vært på turne. Ensemblet kommer for ikke så lenge siden fra Paris hvor de spilte på Colline-teateret i juni og har også nylig oppført forestillingen i Buenos Aires i Argentina.
Schaubühne am Lehniner Platz har en kollektiv ledelse hvor kveldens instruktør 32 år gamle Thomas Ostermaier er en av dem. Teatret har vunnet en plass i fremste rekke i teaterverdenen gjennom at det har vært nyskapende, ikke vært redd for å sette ny dramatikk på spilleplanen og vendt kjendiseri og skuespillermedvirkning i reklame og TV-såper ryggen (det er forbudt for skuespillerne å medvirke i slik forstyrrende aktivitet så lenge de er tilknyttet ensemblet). Den gamle Hallescenen, som også tidligere har gjestespilt på Nationaltheatret, har fortsatt sin utvikling fra å være nyskapende i det gamle Vest-Berlin. Dermed har de satt de tradisjonelle scenene, alle tilhørende i det opprinnelige Øst-Berlin, som Deutsches Theater og Brechts gamle teater Berliner Ensemble, nesten fullstendig i skyggen.
Hva er det så som fenger ved denne oppsetningen? Hva er det som gjør at Jon Fosses dramatikk har møtt en så enorm respons særlig på tysktalende scener etter at denne oppsetningen hadde premiere i fjor?
De sier om Jon Fosses diktning at de finner stillheten mellom ordene fascinerende. Men det er mer enn det.
Først og fremst, fremragende skuespillere. I løpet av de syv kvarterene forestillingen varte ble vi dødsimponerte av den kraften som de framførende eide til å framstille personer gjennom mimikk og nærvær uten nødvendig tale. Særlig Guten – Jens Harzer- og Faren – Wolf Aniol – var etter vår mening særlig fremragende.
Men gjennom den fremragende skuespillerkunsten, trer også Jon Fosses tekst fram. Vinden uler, regnet pisker mot vinduet, menneskene er tomme, fjerne, alt er kaldt. De spiller vestlendinger ute i havgapet disse berlinerne så vi merker ensomheten på Vestlandet lang inn i sjelsmargen, bedre enn vi omtrent noengang har sett vestlendinger blitt framstilt på en scene.
Et kaldt, åpent rom. Alt unødvendig er fjernet, et par stoler, en kommode, et stuebord. Det er enkelt. Ingen staffasje nødvendig.
Da må vi erkjenne at det i Fosses dramatikk må ligge noe universelt som også appellerer sterkt til storbymennesker. Det sier noe om ensomheten i oss alle, frykten, kulden og avstanden mellom oss, forsøkene på få andre i tale, mislykketheten og kanskje det håpløse.
En oppsetning som brenner seg inn i sjelen.
