José Cura

Bjørvika Den Norske Opera 17.12.2009 José Cura – tenor, Giulio Laguzzi – klaver, Argentinsk program – musikk av Hilda Herrera, Maria Elena Walsh, Alberto Ginastera, José Cura, Carlos Lopez Buchardo, Carlos Guastavino og Héctor Panizza 
tekster av bl.a. Pablo Neruda

José Cura har i disse dager inntatt operaen i Bjørvika. Han har gått inn i den ene hovedrollen i Fanciulla del West og dermed vitalisert denne oppsetningen i betydelig grad. Han var kanskje den kraft som var nødvendig for å gjøre denne oppsetningen levende, det er bare synd at han kom inn altfor sent. Han gjennomførte også i går en konsert, en recital med argentinsk program.

José Cura er en av verdens absolutt ledende tenorer i dag. Han er også sceneinstruktør, dirigent og som det viste seg på denne konserten, komponist. Han eier også en karismatisk personlighet, noe som fascinerte oss sterkt på denne konserten.

Konserten var svært uvanlig. Mye skyldes det José Curas svært uhøytidelige form. Han stiller ikke til recital i den tradisjonelle formen, snarere vil han ha et ukomplisert og uhøytidelig forhold til sitt publikum. Han legger derfor stor vekt på å prate med og ha kontakt med tilhørerne underveis i konserten, «når du synger i opera, har du ikke anledning til kontakt slik som dette«, sa han i går. Mye av hans prat kan dessverre også bestå av trivialiteter, og hvis du har en dårlig dag kan du kanskje også oppfatte det som en liten nedtur. 

Vi opplevde ikke at det bikket over på gårsdagens konsert. Hovedinnholdet – møtet med musikken og en fremragende sanger – ble sittende i oss i lang tid etter konserten. Hans prat og mange anekdoter fungerte bare varmende.

Han gjorde et poeng av å se publikum. Derfor ble sterke lyskasterflommere satt ut over salen. Men likefullt var dette for at vi skulle få med oss teksten i det han sang, noe han også gjorde et poeng ut av. Tekstene var faktisk flotte å få med seg, ikke oversatt men ‘framvist’ på norsk. Hans egen tonesetting til sonetter av Neruda var kanskje noe av det som gjorde sterkest inntrykk.

Han hadde valgt en lavmælt stil. Her var det intet å finne av ‘tenor-højdare’, derimot ble sangene framført i en nærmest stille og nærværende form. At han velger et slikt utgangspunkt gjør at du kommer mye nærmere musikken. Bare i det aller siste ordinære nummeret, nasjonalsangen, hever han stemmen og synger ut som den fantastisk flotte tenoren han er.

Konserten var i realiteten i tre deler: det oppsatte programmet før og etter pause og alle ekstranumrene. For det ble mange. På et av dem fikk han med seg hele salen i Glade jul. For at alle skulle synge med, «på sitt eget språk,» som han sa, dempet han seg ned og lot det bli en vakker seanse ut av det uten at det ble sentimentalt, all-sang i salen og en flott men avdempet tenor på scenen.

Til tider kunne man snakke om rett og slett et show – på det lavmælte planet. Han kommer inn på scenen i stummende mørke, og har en karaffel med hvitvin som han tar noen få slurker av under konserten. Han speider ut og leter etter kjente i salen: «Hvor er ambassadøren? hvor er big boss Tom?» spør han – og får svar. På spørsmålet «Er det andre agentinere i salen?» reiser det seg straks tre ungdommer som på fotballvis holder et blåhvitt flagg mellom seg.

Vi hadde rett og slett en trivelig kveld. José Cura er en hyggelig kar. Han vitaliserer og setter varme i oss på en årstid da vi mer enn noe annet trenger dette, et poeng – «det lange mørket» – han heller ikke gikk glipp av.