Premiere Nationaltheatret 31.1.2009
Dostojevskij dramatisert av Oleg Kulikov: Brødrene Karamasov
Per Jansen, Fridtjov Såheim, Mads Ousdal, Mariann Hole, John Brungot, Henriette Steenstrup, Trine Wiggen, Espen Skjønberg, Håkon Ramstad, Marte Engebrigtsen, Per Egil Aske, Nils Jørgen Kaalstad, Finn Schau, Espen Reboli Bjerke, Nicolai Cleve Broch, regi: Oleg Kulikov
Årets første premiere på Nationaltheatret. Ny setting. Nye folk. Ny sjef. Befriende å oppleve et ‘nytt’ teater i forhold til det glattslikkete, polerte og stiliserte der mennesker står fastfrosset i urørlige posisjoner på hver sin kant av scenen med død mikrofonlyd slik vi mye er blitt vandt med de siste årene. Denne gangen er det teater med levende mennesker uten sjenerende mygg til mikrofon i ansiktet. Som snakker. Og diskuterer og krangler om problemer som ikke finner sin løsning på scenen der og da. Eller etterpå. Som skaper spørsmål som ikke lar seg løse og som fortsetter å kverne rundt i deg.
Det er teater som engasjerer, som tar tak i deg. Det gjør godt, for det er ikke alltid vi har hatt det slik etter å ha sett en forestilling på Nationaltheatret.
Det er tung russisk dramatikk og mennesker med både en og flere sider – og en vertshusinnehaver uten hode – langs et bord med sovende fyllikker og masser av vodkaflasker. Det er eksistensielt teater spekket med dypsindige samtaler om de mest vesentlige spørsmål i livet og tilværelsen.
Brødrene Karamasov regnes som russiske Dostojevskijs største verk. Han fullførte det rett før sin død i 1881. Her tar han opp klassiske temaer som skyld og uskyld, tro og viten, samvittighet og hvem vi skal stå til ansvar overfor. Er det noen Gud, eller er det vår egen stemme som taler til oss?
Dostojevskij var midt på 1800-tallet tilknyttet et sosialistisk miljø i St. Petersburg og ble for dette dømt til døden. Han ble benådet og ble så forvist til en straffekoloni for fem år. Mye av inntrykkene fra denne leiren og de menneskene han møtte der kom senere til å prege hans forfatterskap.
Hans mesterverk Brødrene Karamasov er bredt anlagt. Det er en ideroman som samler seg rundt et fadermord og betraktninger rundt den egentlige skylden. Karamasov-brødrene er beskrevet med vidt forskjellige karakterer og Dostojevski vil kanskje med dette antyde omfanget av våre menneskelige skrøpeligheter eller de store kontrastene mellom oss mennesker, som mellom Alosja og Ivan, den godmodige tilgivende mot den skeptiske og intellektuelle Guds-fornekteren. Men alle personene har flere sider i seg.
Den nye teatersjefen Hanne Tømta lar dette stykket bli den første hovedsceneroppsetningen i sin sjefstid. Hun har selv teaterutdannelse fra Russland og man kan gjerne si at valget derfor sa seg selv. Hun har hentet inn den russiske instruktøren Oleg Kulikov som også var ansvarlig for ‘russiske’ oppsetninger i hennes sjefstid på Rogaland Teater.
Det er blitt en helstøpt og fast oppsetning. I stedet for å fare over det svært omfangsrike stoffet festner Kulikov i sin bearbeidelse seg ved noen få sentrale scener. Her lar han personene gå inn i materien og diskutere problemstillingene som i de lange monologene til den skeptiske filosofidrøftende Ivan Kamarasov – Mads Ousdal. I tillegg har han utstyrt oppsetningen med effekter som peker hen mot en rabulistisk og surrealistisk gogol-verden, uten at det sklir ut i retning av overtydelighet eller overspill. Vertshusinnehaveren – Per Egil Aske – raver rundt i fylla uten hode. Den polske offiseren med ståbarter – Finn Schau – er utstyrt med en enorm fjærkledning til hodepynt som skaper komiske situasjoner.
Alt er ikke like bra. I deler av forestillingen fikk vi avgjort det inntrykk at noen av personene ikke helt maktet å komme på innsiden av rollene sine og teksten. Vi savnet rett og slett fordypningen. Men dette blir plukk i den store sammenhengen. For det som vises på scenen er stort og omfattende. Det reises spørmål og problemstillinger som fortsetter å kverne rundt i oss og som ikke har noen enkel løsning – om det har noen i det hele tatt.
Siste del av oppsetningen tar for seg mordet på den vellystige drittsekken av faren, Fjodor Kamarasov – spilt av Per Jansen. Alle av de fire brødrene kunne ha sine grunner for å ta livet av ham. Men hvem er den skyldige? Og hva er skyld? Her taes også brecht’ske fremmedgjøringseffekter i bruk. Ivan Kamarasov – Mads Ousdal – vender seg mot oss i salen og spør om det ikke er vi, publikum, som har betalt for å se dette sirkuset? Sitter derfor ikke den skyldige egentlig ute i salen? Forsåvidt kan man si at stykket også åpner på denne måten. Per Jansen ser ut over publikum: så mange mennesker det er her!
Det er mange detaljer ved denne oppsetningen som fascinerer. Espen Skjønberg opptrer helt i starten som den gamle religiøse munken Sosima. En av Karamasov-brødrene spilles av Mariann Hole, et grep som synes helt riktig. Denne rolleskikkelsen skal vise egenskaper som en kvinne langt bedre får til. Gjennom sin rolige og saktmodige tilstedeværelse får hun tegnet et levende portrett som vi tror sterkt på.
Dostojevskijs mesterverk, på norsk i tre bind, tok hele to døgn å oppføre første gang det ble dramatisert for scenen. På Nationaltheatret tar forestillingen normale tre timer. Gledelig var det å se at teatret hadde tatt i bruk et vell av tekniske muligheter, eksempelvis forscenepodiene, som gled fint inn i spillet uten at det ble for prangende eller forstyrrende.
