Kirovensemblet gjorde verdenshistorie

Kirov-ensemblet under ledelse av Valery Gergiev gjorde verdenshistorie i Baden-Baden ved å framføre sin Nibelungen-ring i to omganger. Den andre runden er nettopp ferdig og kritikerne er fra seg over hva de har opplevd.

Det er ikke alltid at dette ensemblet har hatt like stor suksess på sine gjestesp+ill utenlands. Framføring, energi og det spektakulære – i den grad det ikke gjøres konsertant – har det vært ingen ting å si på, men ofte kan produksjonene lide under av at de åpenbart mangler tilstrekkelig prøvetid. En serie med Verdi-operaer i Covent Garden i London for tre år siden var av denne kategorien.

Men når de framførte Wagner i festspillhuset i Baden-Baden, ble det noe helt annet. En samlet Nibelungen-ring ble første gang framført under Hvite-netter festivalen i St. Petersburg i sommer mens Das Rheingold og Die Walküre hadde premiere i 2001 og Siegfried og Götterdämmerung i 2002.

Oppsetningene i Baden-Baden kommer på et tidspunkt hvor ensemblets anseelse kanskje aldri har stått høyere. Utvilsomt skyldes dette den hyperrastløse Gergiev som har spredd sin energi utover Metropolitan-operaen i New York og Rotterdam-filharmonikerne hvor han fra neste år vil være den knapt ti år eldre Mariss Jansons’ nederlandske kollega, oppvokst og grunnutdannet i det tidligere Sovjet med en annet nasjonalitet, hhv. ossetsjer og atvier.

Det er også den nasjonale bakgrunnen som gjennomstråler disse oppsetningene. Gergiev som sier at regi spiller en underordnet rolle, har latt det ikke-tyske preget skinne sterkt igjennom. Ikke ved at sangerne synger på gebrokkent tysk, for her har de fått førsteklasses hjelp av Bayreuth-konsulenter, men ved at framføringen er gitt en form som rett og slett kan kalles utradisjonell og ikke-tysk. Framføringene strider mot det meste man er blitt vandt med de siste tiårene. Først og fremst er de sterke musikalske. Alle sangerne kommer fra Maarinskij-teatret i St. Petersburg. Alle er under 30 og ikke et navn er kjent i vesten fra før.

Men først og fremst er det det spektkulære som skiller seg. Scenografien er hverken norrøn eller germansk, heller ikke noen usle juletrær som i Oslo. Secenbildene er laget av den nå USA-bosatte scenografen George Tsypin, selv kasakstaner av fødsel. Den spiller på kaukasisk og skyntisk mytologi og folkelige sagn. Men også russisk. Scenebildene er blitt magiske, fantasieggende og spennende. De har tilført Wagners velkjente verden av guder, helter, drager og en dimensjon av noe helt annet. De fører også tankene ovr på et annet kontinent, til Afrika hvor noen av figurene likner afrikanske leirskulpturer.

Danser er innført andre steder enn i den siste operaen fopr å gi en ekstra dimensjon. Dansernes hår er farget, rødt for flamme og grønt for vann, og det blir en spesiell opplevelse å finne dansere i i den ellers sangertomme Siegfried.

For dette var i første rekke en musikalk og visuell Nibelungen-ring, nesten koseptuell. Nok til å ergre endel britiske og tyske rettroende wagnerianere og kritikere som ikke riktig visste om de satte pris på denne nye vrien på Wagners mektigste verk. Men det store flertallet var samstemte i sin oppfatning og var ikke sene om å hylle disse oppsetningene som nyskapende på samme måte som Wieland Wagners oppsetninger i Bayreut var det like etter krigen.

Kirovs Nibelunden-ring eller enkeltoperaene vil stå på repertoaret i St. Petersburg i tiden framover. Vi må også regne med at vi vil få jevnlige opptredener verdens rundt som gjestespill i tiden som kommer. Men noe håp om å få den til Norge er det neppe, vår nyvundne rikdom til tross er det ingen som våger å bruke rikdommen på noe slikt. Men veien til St. Petersburg fra Gardermoen er ikke lang…..