Kjærligheten seirer men til hvilken pris?

Premiere Bjørvika 23.9.2009 Monteverdi: Poppeas kroning, Poppea: Birgitte Christensen, Nero: Lacek Laszczkowski, Ottone: Tim Mead, Ottavia: Hege Høisæter, Fortuna: Ina Kringlebotn, Seneca: Gregory Reinhart, Virtù/Drusilla: Marita Sølberg, Amore: Amelie Aldenheim, Arnalta: Emiliano Gonzalez-Toro, Ottavias amme: Tone Kruse, Valetto: David Fielder, Liberto: Ole Jørgen Kristiansen, Lucano: Magnus Staveland, regi: Ole Anders Tandberg, dirigent: Alessandro de Marchi

Kjærligheten seirer til slutt, men til hvilken pris?

Monteverdi var den komponisten som slo fast at operakunsten var kommet en gang for alle. Med ham kom handlingen inn i bildet, teateret tok over for posering og religiøse prosesjoner.Poppeas kroning er den siste av hans mange operaer (i dag kjenner vi bare tre av dem). Den stammer fra 1642 og den skildrer den romerske despoten Nero som bokstavelig talt går over lik for å få sin elskede Poppea. Operaen kan sees på som kulimineringen av Monteverdis lange livsverk som revolusjonerende operakomponist som ble startet med L’Orfeoførti år tidligere. Det var også et verk som innvarslet overgangen til en ny tid, fra renessansen til barokken. Etter Monteverdi kom nok en prest fra Venezia – Monteverdi virket som prest de siste årene av sitt liv – Vivaldi, og lenger nord foldet de majestetiske storverkene til Bach og Händel seg ut, den siste etter noen års læretid i Italia.

Det har gått med noen liter griseblod til denne forestillingen. Fra og med annen akt renner blodet i tykke strømmer nedover dekorasjonen som scenograf Erlend Birkeland har formet som en buet sky. Operaen innleder med at de tre gudinnene Fortuna, Virtú og Amore sitter på sin sky og krangler om hvem som har størst betydning for menneskene. Det er Amore selvsagt som drar av gårde med seieren, operaen kan også sees på som et intrigant spill som hun, i form av en uskyldig barneskikkelse, har lagt opp til. Her føler vi slektskapet til commedia del arte-formen. Men ærlig talt, de tre gudinnene var utstyrt med nesten fornærmelig stusselige vinger.

Monteverdi legger ikke skjul på at det ikke er noen grunn til å fornekte despoten og voldsfascisten Nero. Hans måte å holde seg til makten på beskrives i ukompromissløse vendinger. Voldseksessene er en del av hans måte å tenke på. Heller ikke Poppea kommer unna. Hun framstår som en herskesyk kvinne som driver sin elskede til å uføre de mest bestialske handlinger. Men heller ikke bare Nero. Også samfunnet rundt ham er basert på vold og bestialitet.

Det er blitt en svært lang og delvis mentalt slitsom forestilling. Nesten fire timer tok den. Vi må ærlig talt innrømme at oppmerksomheten datt noen hakk utover i første akt. Men da volden satte inn og griseblodet fløt i strie strømmer fra annen akt og utover var det umulig å ikke følge intenst med i det som skjedde på scenen. Kanskje var det dette grepet instruktøren, Ole Anders Tandberg, trengte. Men vi vil si at selve historien er gruvekkende nok i seg selv. Uansett ville en slik historie ha kraft nok til å stå opppreist alene uten å tilføre den nyere tids gimmick med mafiadresser og rullende kvinnekropper.

Dessuten er musikken svært fascinerende. Du hører og ser instrumenter du må undre deg på hva er. Monteverdi gjør også stor bruk av melodier og operaen har noen underskjønne passasjer underveis. Innimellom skifter musikken totalt karakter med innslag av slagverk og rytmer. Dette gjør at du ikke behøver å ha det kjedelig. Tross fire timer kommer du stående ut av en kveld i operaen selv om vi ærlig talt må innrømme at vi delvis fikk panikk da tekstmaskinen sviktet helt i starten. Fire timer med renessanse-opera på italiensk var ingen lystelig utsikt. Heldigvis mannet datateknikken seg opp ganske raskt, og vi fikk følge med i den tekstlige handlingen på norsk.

Dessuten er dette en oppsetning med mye prakfull sang. Først og fremst Nero selv i skikkelse av polske Lacek Laszczkowski. Hans kontratenor var overraskende kraftig og han imponerte sterkt. Det var gjestene som imponerte i første rekke. Også Tim Mead og Gregory Reinhart sto for en sang som gjorde kvelden til en stor opplevelse. Vi må heller ikke glemme våre hjemlige, Birgitte Christensen som gir en levende og troverdig skikkelse av Poppea, Hege Høisæter som den forsmådde dronningen med grufulle hevnplaner og ikke minst Marita Sølberg som har en dobbeltrolle. Hun blir sikrere og sikrere for hver gang vi hører henne. Ikke bare i skikkelse gjør hun et flott inntrykk, også hennes sang gjør stort inntrykk.

Scene 2 viser seg å være den rette scenen for en opera som dette. Den er intim og tett og gir god kontakt mellom scene og sal. Men det er ærlig talt trangt oppe i benkeradene.

Det går med noen liter griseblod i denne forestillingen. Men for å trøste alle de som synes dette er voldelig og langt over grensen, de elskende får hverandre til slutt. På sett og vis ender operaen med at kjærligheten seirer, men til hvilken pris?