Premiere Den Norske Opera & Ballett 4.3.2012 Wagner: Tristan og Isolde, Robert Gambill, Karen Foster, Tuija Knihtilä, Ole Jørgen Kristiansen, Magne Fremmerlid, Svein Erik Sagbråten, Brenden Gunnel, Daniel Johansson, musikalsk ledelse: John Helmer Fiore, regi: Daniel Slater

Kjærlighetens kraft i all sin velde folder seg ut i Bjørvika. I godt og vel fem timer får vi demonstrert hvilken dramatisk tyngde kjærlighet kan ha, og hvilken styrke den uforsonlige kjærligheten innebærer. Oppsetningens klart største styrke er Wagners musikk, men det er mye å si på hvordan dette fem timers dramaet ble anrettet.
Med denne oppsetningen av Tristan og Isolde kan vi slå fast at Bjøvika-operaen ikke bare holder til i kanskje verdens flotteste operahus. Den viser at den norske nasjonaloperaen med dette er fullt på høyde med enhvert annen stort operahus i verden. Det er andre gang siden åpningen i 2008 at en storslått Wagner-opera i ‘full mundur’ har premiere i Bjørvika.
Å sette opp Wagner krever ufattelige ressurser. Ikke bare må man mønstre de fremste sangerne, men også et fullt symfoniorkester på godt over hundre foruten medvirkende i kor og statisteri. For ikke å snakke om det rent fysiske omfanget, rammen i form av dekorasjoner, kostymer, lys og sminke. Utallige arbeidstimer er nedlagt fra verksteder til prøvestudioer. Arbeidet og forberedelsene starter gjerne flere år i forveien.
Nå kan vår Bjørviks-opera slå seg for brystet og konstatere at den andre store Wagner-oppsetningen er brakt i havn, denne gangen med en opera som ikke ufortjent har fått karakteristikken som Wagners viktigste verk, i hvert fall den operaen i musikkhistorien som kan sies å ha størst betydning for ettertiden av alt det Wagner skapte.
Det er musikken til operaen som gjør utslaget. Her beveger Wagner seg på grensen av det tonale tonebildet, han lar oss høre den såkalte Tristan-akkorden, et musikalsk grep som siden har gått inn i musikkhistorien. Det er en akkord som først viser nærmest forknytt spenning eller lengsel, og dernest går mot oppløsing. Men dette ender i en ny spenning. Det forknytte og fortvilte ender i ny fortvilelse. Som livet selv?
Wagner skrev operaen midt i livet sitt. Den var utvilsomt påvirket av forholdene rundt ham, av hans romanse med Mathilde Wesendonk, kona til den rike sveitseren som i flere år sørget for å holde ham på beina etter at han var bannlyst over hele Europa etter sin deltakelse i februarrevolusjonen i 1848. Senere kom mer rot inn i bildet, som at han satte barn på kona til bestevennen sin, Hans von Bülow, som dirigerte førstegangsframføringen av denne operaen i München i sin tid. Noe av dette reflekteres i operaen, som eksempelvis kong Markes (von Wesendonks?) fortvilelse over ‘forræderiet’.
Oppsetningen bød etter vår mening på en god del svakheter. Den var sterk temposvak i de to timene førsteakten varte. Visst er Wagners musikk flott, og gjerne vil vi høre mest mulig av den, men å dra den ut slik vi opplevde disse ettermiddagstimene ble rett og slett for mye. Kontrasten til det opplevde i Oslo sist operaen ble spilt her hjemme med Ingrid Bjoner for tredve år siden, var slående og åpenbar. Den gangen lot dirigenten Heinz Fricke det slippe til i et friskt og attakerende spill. Vi fikk ikke den gangen anledning til å dvele inntil det søvndyssende, som vi faktisk opplevde ved denne Bjørvika-oppsetningen.
Nå skal ikke tilretteleggelsen av musikken ta all skylden for disse to første timene. Regi og scenografi bidro sterkt, for å si det slik, med et kjedelig scenebilde i grått og stillestående poserende personer. Noe bedre ble det i annen akt. Her begynte det å skje noe og scenebildet, i hvert fall lyset, hadde fått noen farger (filtre). Nattelskovscenen i blomsterenga kunne vært vakker og nydelig hvis det ikke var for at instruktøren absolutt måtte la to nakne ungdommer illudere elskovsparet der de opptrådte i bare nettoen. For effekten var allerede brukt opp i åpningen av operaen hvor det nakne paret nærmest på spekulativt vis vandrer rundt. Dette ble for patetisk og dumt. Vi har på ingen måte imot nakne kropper på scenen. I en Wagner-opera kan det absolutt være på plass, som i leken med gullet på bunnen av Rhinen i Das Rheingold, eller som nevnt i nattelskovsscenen i denne operaen. Men her hadde instruktøren allerede misbrukt anledningen ved å servere oss nakenheten på simpelt vis på et sted den ikke hørte hjemme.
I tillegg var den ene av hovedrolleinnehaverne sterkt uheldig. Han måtte være indisponert på et aller annet vis, for vi skjønner ikke at en wagnersk heltetenor ikke lar seg høre i det hele tatt.

Derimot kom hans motspiller, britiske Karen Foster svært godt fra det. Hun har stor stemmeprakt og kledde rollen svært godt. Høydepunktet var utvilsomt sluttarien ‘Mild und leise‘.
Det var også godt besatt i de øvrige rollene. Finske Tuija Knihtilä som Brangäne imponerte sterkt i rollen som den som utløser hele spillet. Ole Jørgen Kristiansen og Magne Fremmerlid kom også bra fra det.
Som helhet er dette en opera absolutt verdt å se. Tross den barnslige nakenheten, en svak tenor, gråheten og sirup-spillet, troner Wagners musikk likevel. Den regjerer over alt annet og gjør dette til en seier – uansett.
Hold ut den lange førsteakten!