Premiere Nationaltheatret 30.9.2006
Eric-Emmanuel Schmitt: …TIL DØDEN SKILLER OSS AD
Kjersti Holmen, Sverre Anker Ousdal, regi: Kjetil Bang-Hansen
Nationaltheatret bringer oss et velkommet gjensyn med skuespillerparet Kjersti Holmen og Sverre Anker Ousdal. De viser et glitrende samspill, i halvannen time fengsler de oss. Døren lukkes, lysene slukkes og en tanke av vemod blir igjen etter at forestillingen er slutt. En stor teateropplevelse har det vært!
Forfatteren Gilles kommer hjem fra sykehuset fulgt av sin kone Lisa. Han har vært innlagt etter et fall som skal ha forårsaket at han har mistet hukommelsen. Stykket åpner med at han ikke vet hvem han er, han kjenner ikke igjen tingene på sitt eget skrivebord og i sin egen stue. Til og med den damen som kaller seg hans kone kan for ham være en vilt fremmed, et hvilken-som-helst giftesyk middelaldrenede kvinnfolk som har plukket ham opp fra sykehuset.
Hun på sin side skal ‘dekorere’ om sin ektemann, få ham fiks og fin tilbake som den hun husker, eller vil huske, eller vil forestille seg. Kanskje også litt vridd, litt forandret.
Opplegget har et hav av muligheter i seg. Ikke minst da det viser seg at utgangspunktet kanskje ikke var så enkelt likevel. Langt alvorligere ting dukker opp, referansen Til døden skiller oss ad er tittelen på en av Gilles bøker, en mislykket sådan i følge ham selv.
Her snubler vi inn i et farvann hvor de evige spørsmål – hvem er vi, hvorfor lever vi? – får full anledning til å utfolde seg. Freud og personlighetsforviring – et spaltet sinn – gjør oss en visitt. Likeledes streifer vi lett innom Noras problematikk. Her glir det meste gjennom av eksistensielle problemer etterhvert som lag på lag – løk på løk – avsløres i handlingen.
Men Eric-Emmanuel Schmitt er ingen Ibsen, ei heller noen Agatha Christie. Han holder seg på den banen han føler han er hjemme, med et relativt tradisjonelt kvinnesyn og det franske intellektuelle småborgerskapets funderinger på det som kan være av livets viktighet. De vilkår kjærligheten gir oss er stykkets grunntema.
Skuespillerparet på scenen gjør atskillig for å redde det som er av svakheter i selve stykket. De spiller glitrende, ja til tider lar du deg faktisk engasjere stort av det som foregår på scenen. Her viser de sin magi, som skuespillere evner de å forføre oss og gå inn i en handling på så troverdig vis at vi føres et langt stykke på vei.
Hvem er hvem og hva er hva? Det er kanskje det forfatteren forsøker å nå fram til med dette stykket. Noen svar gir ikke denne halvannen times forestillingen. Men det er teater av fremste klasse takket være Kjersti Holmen og Sverre Anker Ousdal. Det er to skuespillere som er trygge på seg selv, regissør Kjetil Bang-Hansen må ha tatt den misunnelsesverdige oppgaven med stort sett å tilrettelegge deres fottrinn. Her er det to erfarne skuespillere på scenen, det meste glir av seg selv. Det er en nytelse å oppleve dem!
Stykket skal senere i høst ut på Riksteater-turne. Teaterinteresserte over hele vårt langstrakte land fra Alta til Lyngdal vil få muligheten av å se dem. De kan se fram mot en varm og god opplevelse!
