Premiere Nationaltheatret 6.12.2003
Holberg: Jeppe på Bjerget
Bjarte Hjelmeland, Marit Adeleide Andreassen, Per Egil Aske, Nils Ole Oftebro, Per Christian Ellefsen, Henrik Mestad, Finn Schau, Liv Bernhoft Osa, Jan Gunnar Røise, Thorbjørn Harr, Anders Mordal
Regi og bearbeidelse: Kim Bjarke
Jeppe på Bjerget er blitt en riktig festforestilling. Dette er Bjarte Hjelmelands store forestilling. Ros må også tildeles instruktør Kim Bjarke og resten av ensemblet.
Hva vi ser er en forestilling som er fint balansert, tilrettelagt for vår tid uten at den overbalanserer og kantrer fullstendig i fiffige gags. For her kunne fristelsene være mange. En ros må tildeles instruktør Kim Bjarke og ensemblet for at de holdt seg på matta.
Vi likte en så enkel ting som at mor Nilles mester Erik er erstattet av en Volta Combinetta støvsuger. Også språket er fornyet. Flere av rollepersonene beholder sin originaldialekt. For hovedpersonen selv er det opplagt en lettelse å spille på ‘bergensk’ igjen. Språket inneholder flere fargenyanser, hevder han i et intervju. Men vi som ser og hører kan ikke unngå å dra sammenlikning med den utflyttede Holberg selv. Han var jo egentlig født i Bergen.
Fristelsene ved å spille Jeppe er mange. Det enkleste er å forfalle til rent lystspill eller folkekomedie. Men Kim Bjarke har ikke hatt til hensikt å ensidig more. Han vil underholde, men han lar snertenheten i stoffet og rolletegningene ligge tett under spillet slik at vi hele tiden fornemmer at også i humoren og leken er det gjemt et alvor. Klarest kommer dette fram i skildringen av adelsskapets livsfjerne spill og dobbeltskap. Plutselig setter Jeppe det hele på hodet ved selv å framstå som like brutal og djevelsk som han, en fattig bonde, kan oppfatte sine herrer.
Kim Bjarke er også flink til å balansere forestillingen. Mot slutten toner han det hele fint ned slik at forestillingen skal etterlate en liten ettertenksomhet i oss.
Det fine med denne oppsetningen er at den er uten belæring og overdreven tydeliggjøring. Korte riss, små assosiasjoner og elegante hint lar oss hele tiden forstå at det også kan være et lite alvor bak Holbergs vidd. Forestillingen lar oss småhumre hele veien og av og til må vi bare bryte ut i den store latter.
Dette er Bjarte Hjelmelands største utfordring – og triumf! – på scenen til nå. Han kler rollen svært godt og fra første scene tror vi på den rolleskikkelsen han framstiller. Stakkarslig, naiv, men også full av rettferdighetssans nesten inntil det brutale, trer det fram en rolleskikkelse som vokser og vokser inntil det nesten utroligste.
Det er mange fine poeng ved denne forestillingen. Tonene av Drømmen om Elin strømmer mot oss på det helt riktige tidspunkt. Og la oss heller ikke glemme den fine scenen med grisen Helmer. Den spiller så det virkelig ser ut som den har tatt instruksjon!
Tine Schwabs dekorasjon føyer seg fint til oppsetningens tone. Ikke overprangende, men enkelt og fiffig lagt opp uten for store sceneforandringer og mas, styr og dunk på scenen.
Vi kan nevne mange som kunne ha fortjent stor ros for denne forestillingen. Det er en helhjertet prestasjon fra alle de medvirkende. Men først og fremst er det Bjarte Hjelmelands store forestilling. Du er garantert en riktig festlig teaterkveld i Nationaltheatret.
