Klassisk musikk ved nytt veiskille?

Står den klassiske musikken foran et nytt veiskille? Den sør-afrikanske forfatteren Peter Van der Merwe mener at sannsynligheten for at noe nytt skjer når vi nå har startet på neste årtusen, er svært sannsynlig. Og der har han jo rett.

For mye har ikke skjedd de siste femti årene. Da er det sannsynlig at noe vil inntreffe.
Van der Merwe mener at den ‘klassiske’ musikken ‘døde’ rundt 1950. (Forøvrig et begrepet egentlig helt feil, men vi kan ikke bruke uttrykket’ seriøs’ musikk for da ekskluderer vi alt fra Garbarek til Beatles og er ikke Yesterday en ‘seriøs klassiker’?)

All fornuft sier oss derfor at et skifte forlengst burde ha funnet sted, eller finner sted med det første. For tallet 1950 er for Van der Merwe magisk. I 1949 ble Richard Strauss siste komposisjon Fire siste sanger urframført av Kirsten Flagstad og i 1959 spilte Mstislav Rosropovitsj den den nylig komponerte første cellokonserten til Sjostakovitsj i USA. Sibelius døde midt på 50-tallet etter at han hadde sendt stjerneeleven Rautavaara på komposisjonsstudier til USA.

Samtidig var 1950-tallet den epoken hvor modernismen festet klypetaket og på 60- og 70-tall ble retningen nærmest religiøs og fundamentalistisk i måten den forkastet all annen musikk på. Vår egen komponist Ragnar Søderlind er en av dem som kan fortelle en del om dette.

For når det gjelder den ‘klassiske’ musikken var det Arnold Schønberg og hans etterfølgere og elever Berg og Webern som sto for teorien om tonenes likeverdighet og dermed for dissonansenes diktatur. Vi fikk først Anton Webern punktvise tolvtonemusikk og siden Boulez og Stockhausen som utviklet dette til seriell og elektronisk musikk.

Det er ikke til å underslå at modernismen på ingen måte har slått an i massene. Selv om Ligetis tonetetthet skaper magiske effekter i utenomjordiske filmer som 2005 – En Romodysee og ‘film noir’-epoken kunne være utenkelig uten matchende tolvtonemusikk.

Men musikk har alltid hatt det problemet at nåtidsmusikk har måttet leve i skyggen av musikken i går. Likevel tar vi ikke munnen for full når vi sier at en Beethoven anno 1805 nøt atskillig større respekt i sin tid enn dagens modernister gjør to hundre år etter. Eksempelvis er Henze – Tyskland største navn etter krigen (med unntak av Stockhausen?) – som Den Norske Opera har bestilt en ny opera av til åpningen av Bjørvika, neppe noe navn som det slår gnister av hos det store musikkpublikummet. Ikke for det, undertegnete er en av dem som setter pris på hans musikk.

Stockhausen har gått i indre eksil etter at han ble omfavnet av The Beatles under Sgt.Pepper-epoken og hans hovedverk Licht har forlengst vokst langt utover wagnerske proporasjoner. De fleste forbinder Boulez med dirigering og fremragende CD-innspillinger av Mahler. Få kjenner til ham som komponist. Man hørte mer av Beethoven i Wien på 1810-tallet enn man gjør av Boulez i Oslo Konserthus i dag. Hva med de andre modernistene? Kaija Saariaho fikk viet en Ultima-festival til sitt navn men siden hørte vi ikke noe av henne.

Sjostakovitsj, den siste store tonale komponist selv om hans siste strykekvartett var et tolvtoneverk, døde for knapt tredve år siden. Men dagens modernistiske våpendragere med Boulez i spissen har gått til felts mot hans musikk for dens ‘plakat-letthet’ og dens frieri til populære former. Mannen skrev jo gavotter og polkaer! Du finner aldri et Sjostakovitsj-verk på programmet når Boulez dirigerer. Det er forøvrig interessant å merke seg at Boulez har samme forhold til Sjostakovitsj som Simon Rattle har til Tsjaikovskij.

Det er ikke stort mer enn ti år siden Messiaen og Barber døde. De skrev musikk som kunne appellere til de fleste. En liten reaksjon mot modernismen fikk vi på midten av 90-tallet med Arvo Pärt, John Tavener og Gorecki, musikk som dels hadde sterke religiøse og mystiske drag. Sistnevnte fikk sin tredje symfoni inn på hitistene og dunket ut tidens poplåter for en stakket stund. Arvo Pärt skrev ekstremt nyenkelt, hentet inspirasjon fra gamle ortodokse tider og beveget seg ikke lenger enn til nød til en treklang mellom alle pausene.

Amerikanske minimalister som Philip Glass, Steve Reich og John Adams forsøker å holde øynene opp for dagens generasjoner og dens uttrykk, mens rockegitaristen Frank Zappa like gjerne forsøkte seg i serielle former og ble elsket av Boulez for det.

Hvor og hvordan det mye skiftet vil komme og arte seg er ifølge Van der Merwe uvisst. Men vi må se på historien og lære av den.

Når en gang Stockhausen dukker fram fra det kosmiske kan det godt hende at hans foreløpige 28-timers verk vil bli stående som det største som har hendt på musikkfronten de siste desenniene av det forrige årtusendet og på inngangen til det nye. Men det kan like gjerne skje det motsatte, at nyromantikken og Arvo Pärts pausebelagte treklanger seirer.

Og hvorfor ikke? Vi har ennå mye uoppdaget når det gjelder nåtidsmusikken. Vi gjør klokt i som Van der Merwe peker på, å lære av historien. Eksempelvis er Bruckners symfonier slik han skrev dem i sin helhet først opplevet de siste ti årene. Og hvem kjenner til Havergal Brians veldige symfonier i dag, verk som i dimensjoner til og med overgikk Mahler?

Vi har mange uoppdagete skatter. Men i det minste kan vi jo håpe på at det under det kommende finske regimet i Oslo-filharmonien er mulig å oppleve Nordens fremste nålevende komponist Einojuhani Rautavaara og hans arktiske symfoni for lydbånd og symfoniorkester med myrenes sang og tranenes fanfarer.

Dette skulle være et standardverk for ethvert nordisk symfoniorkester!

Eller når den nye norske nasjonaloperaen åpner om få år er det vel på tide å hente fram alle norske operaskattene fra norsk operakunsts storhetstid på begynnelsen av 1900-tallet, den gang norske komponister skrev for Europa og fikk sine verk oppført i Tyskland, men aldri er hørt i Norge?