Krass og brutal

Bjørvika 16.2.2011 Alban Berg: Lulu, Gisela Stille, Hege Høisæter, Angelica Voje, Carsten Stabel, Nils Harald Sødal, Terje Stensvold, Ketil Hugaas, Gary Lehman, Magne Fremmerlid, Svein Erik Sagbråten, Allister Kindingstad, Musikalsk ledelse: John Helmer Fiore, Regi: Stefan Herheim

Sjokkerende, opprivende, krass, brutal, forferdelig! 

Det er ikke mangel på sterke uttrykk og utropstegn som preger oss etter denne opplevelsen av Alban Bergs opera Lulu. 

Denne oppsetningen er kort sagt en kveld i Bjørvika som ikke akurat er noe laboheme. Her velter uttrykkene over deg, ofte i form av sjokkerende sekvenser på scenen. Og er det ikke selve det sceniske bildet og handlingen som gjør inntrykk, så er det musikken. Sytti år etter at den ble skrevet oppleves den ennå som brutal ny med friske klanger og harde uttrykk. Det smeller i dissonansene og du opplever knapt noen tradisjonell melodi i løpet av de fire timene operaen varer, bare knappe – nesten ikke hørbare – antydninger til en vals, et operetteutdrag, en akkordforbindelse eller annet.

Alban Bergs opera er en av hjørnesteinene i det forrige århundres operalitteratur. Han rakk ikke helt å fullføre den før han døde i 1935 og den versjonen som nå sette opp på Den Norske Opera benytter seg av Eberhard Klokes fullføring av tredje akt. Bare til dette: Musikken er fortsatt i all hovedsak Alban Bergs, men den er redigert om og endelig orkestrert eller forenklet og strippet ned til kammerformatr av Kloke. Hvordan vi kan si at dette er Alban Berg er fordi han fullførte den nærmest symfoniske Lulu-suiten over operaen før han begynte å arbeide med orkestreringen av tredjeakten. Sistescenen med Jack the Ripper er så å si helt identisk med Alban Bergs egen versjon i Lulu-suiten her.

Vi vil også påstå at tredjeakten framstår på en frisk og overraskende ‘ny’ måte med de grepene som er valgt, blant annet med Klokes bearbeiding. I stedet for å fylle ut de mange passasjene med musikk videreutviklet etter Alban Bergs skisser, gjør Kloke det grepet at han lar et enkelt klaver, en fiolin eller et trekkspill tre inn i handlingen på scenen og regissør Stefan Herheim integrerer disse tre som levende aktører blant annet ved at grevinne Geschwitz – Hege Høisæter – “spiller” fiolin.

Alban Bergs Lulu bygger på Frank Wedekinds to stykker Erdgeist og Die Büchse der Pandora som kom på 1890-tallet. De vakte i sin tid veritabel sensasjon og ble delvis forbudt, først og fremst på grunn av de seksuelle rett-fram skildringene i det rå begjæret, perversjonene og voldsscenene. Berg utviklet selv librettoen ut fra Wedekinds tekster og gjorde noen forandringer. Alwa, en gjennomgangsperson, opptrer hos Wedekind som en dramatiker, men hos Alban Berg blir han komponist. I begge tilfelle, kunstnerens alter ego.

Alwa, komponisten, uttaler blant annet et sted at han finner Lulu så interessant at det kunne skrives en opera over henne….

Wedekind var forgjengeren for det uttrykksterke ekspresjonistiske teatret som senere så sin glansperiode på 1920-tallet med Berthold Brecht og han ga også sterke impulser til å utvikle den tyske kabaret-scenen. Her er mange likheter og referanser, åpningsscenen fra sirkusmanesjen hvor vi ønskes velkommen til å se ‘dette menasjeriet” er som å oppleve åpningen av Tolvskillingsoperaen fra 1928.

I dette stoffet konfronteres vi med sensualitet, makt, pengespekulasjon og rå vold. Det kan også oppfatte som det ennå ligger langt forut sin tid, og at vi kanskje ennå ikke har innhentet Wedekinds og Alban Bergs tekster og ideer.

Men så er det musikken! Alban Berg har med denne operaen fullført noe som er nærmest “uendelig” vakker musikk, skrevet med tolvtoneteknikken som utganspunkt. Brå, krass, eksplosiv og hard i kantene, men likevel svært skjønn i lange partier og særlig helt mot slutten. Du skjønner etter å ha sett denne operaen hvorfor tolvtonemusikk var så mye brukt i svart-hvitt filmer – film noir – i en lang periode. Det skaper en stemning av uhygge, mørke og mystisisme men også av skjønnhet og lengsel.

Det musikalske uttrykket kommer til deg i uforberedte kast og som treffsikre svingslag som ryster deg. Det blir lynraske hooks og tunge høyre, du er uforberedt på det som kommer. Det opprører deg, du går fra den ene knock-out’en til den neste. Det smeller og det smeller hardt. Du blir ør og nærmest groggy. Men den lurer seg også inn i rett og slett stemningsfulle passasjer. Hører du hans fiolinkonsert her? Ikke dårlig antatt, for han skrev denne sin mest berømte komposisjon som et tidsavbrekk for å skaffe penger mens han holdt på å komponere nettopp denne operaen.

Vi vil også si at etter vår mening er det er ikke musikk som noengang er laget som kommer nærmere uttrykket og ‘stemningen’ i Munchs bilder enn nettopp Alban Bergs Lulu-musikk.

Musikken stiller også nesten umenneskelige krav til sangerne. Blandingen mellom tale, sang, og tale-sang er ikke alltid like helt enkel, og de sterke kravene til stemmen synes nesten umulige. Særlig ble vi her imponert over Gisela Stille men også Terje Stensvold hadde noen kraftige utfordinger for stemmebåndet. Det er først og fremst disse to som utmerker seg mest i denne oppsetningen. Men vi skal heller ikke glemme å gi ros til Hege Høisæter, Ketil Hugaas, Gary Lehman ogMagne Fremmerlid. Hele ensemblet forøvrig, klovnegjengen og øvrige medvirkende må heller ikke glemmes.

Men det var ikke bare sangen, det var også som aktører de medvirkende kunne imponere oss.  Gisela Stille valser rundt så så si avkledt (bare i den gjennomsiktige hud-til-hud trikoten som egentlig ikke skjuler noen ting, bare gjør brystene fastere). Da vi så Hilda Hellwigs teateroppsetning Lulu i Helsinki for femten år siden, var Lulu totalt naken hele stykket igjennom.

Hilda Hellwigs oppsetning i sin tid la vekt på kvinneperspektivet, på hvordan kvinnen ble sexifisert av manns- og forbrukersamfunnet og kynisk utnyttet og brukt. Stefan Herheim blir mere universell i sin tolkning. Han velger også å legge fram at Lulu gjør stort inntrykk på menns dyriske instinkter, så sterkt at de er villige til å gå over lik, som også Lulu er. Det legges heller ikke skjul på hennes brennende begjær. Det blir noe nesten brecht’sk over dette.

Sånn sett er hans oppsetning preget av hvordan Lulu blir drevet til sin sin egen utslettelse med sitt begjær og utsvevelser. Iscenesettelsen blir levende, her er ingen posering. Grepet han gjør er å la en gjeng med en slags ‘døde klovner’ opptre fra forskjellige deler av scenen, gjerne på en altan i overkant av scenebildet, mimende og illuderende handlingens forskjellige fasetter. Det blir et magisk grep som preger mye av operaens gang.

Vi må også føye til at operaorkesteret og John Helmer Fiore her gjorde en innsats som det er verdt ‘å skrive hjem om’. Glemmes skal heller ikke den artige åpningen av tredjeakten. Operaens ‘Lillestrøm’-dirigent fikk seg en klone på scenen i spissen for klovnegjengen med hvert sitt instrument. Senere går noen få musikere også opp på scenen.

Vi må gi stor ros til operaledelsen som i samarbeid med Det Kongelige Teater i København har tatt sjansen på dette vågestykket og legge det i hendene på Europas kanskje for tiden mest kontroversielle operaregissør, Kaldbakken-gutten Stefan Herheim. Det er slettes ingen laboheme vi opplever men en kveld som tar tak i deg, ryster deg og får deg til å tenke.