Premiere Det Norske Teatret 11.9.2004
Bertolt Brecht: Den kaukasiske kritringen
Med: Sigve Bøe, Ane Dahl Torp, Sverre Bentzen, Hallvard Holmen, Bernhard Ramstad, Svein Erik Brodal, Hellestveit Endre, Kirsti Stubø, Ingrid Bolsø Berdal, Elisabeth Sand, Ulrikke Greve, Unn Vibeke Hol, Harald Heide-Steen jr., Ragnhild Hilt, Torgeir Fonnlid, Eide Anderz, Jon Eivind Gullord, Øyvin Berven, Ragnar Dyresen, Per Schaanning, Britt Langlie, Svein Roger Karlsen, Jon Eikemo, Espen Løvås, Helge Lie Schwitters, Jorunn Kjellsby regi: Regi: Janos Szasz
Den kaukasiske krittringen er mer aktuell enn noensinne. De verste profetier og de vondeste marerittene har de siste årene blitt til virkelighet. Verden styres av cowboyer og krig og terror har følgelig dramatisk øket.
Berthold Brecht skrev sitt stykke med klar tendens mot all krig, krigsprofitører og mer eller minndre korrupte embetsmenn. Selve lignelsen, om barnet og krittringen, hentet han ut fra gamletestamentet.
Det Norske Teatret har invitert inn ungarske krefter – instruktør, scenograf, kostymedesigner og koreograf – for å virkeliggjøre dramaet. Sammen har de formet en helhet som ikke har sprikende punkter sett fra forskjellige ståsted.
De har valgt å lage fysisk teater med bruk av hele den store scenen i full bredde. På denne scenen lages det spektakulært teater og store koreograferte ensemblescener til musikk av Pink Floyd. En svær russisk femtitalls limousin ruller rundt. Beethovens syvende symfoni og Mozarts Elvira Madigan-konsert fyller rommet, men hvem spilte og blir ikke musicalhøyttalerne litt for puslete for denne type musikk?
Det Norske Teatret har valgt å ty til sine ressurser fra det store musikkteatret når de skal spille denne Brecht-forestillingen. Selv om de fleste spilller dobbeltroller, er så å si nesten hele ensemblet på scenen. Pluss endel nye folk. Pluss et stort ensemble av ungdommer som fungerer dels som terroristsoldater og dels som danseensemble.
På dette fungerer teatret på sitt beste. Det store scenerommet blir tatt i bruk på en spennende måte. Særlig mot slutten når horisonten senkes på Harry Kupfersk vis og et kjempebatteri av Svoboda-kastere lar lyset flomme mot oss føler vi hvordan oppsetningens ytre rammer gjør stort innntrykk. For sammenlikningen med Svoboda har flere sider, Den tsjekkiske legenden har gjestet denne scenen før og også hatt til opplæring kveldens scenograf Csaba Antal.
Når AG-3’ene virvler rundt som de reneste stokkene i en lokal utgave av Stomp, blir det ikke så mye brecht’sk over dramaet. Det rene ordet og fremmedgjøringseffekten hos den tyske dramatikeren kan lett bli borte i en slik stort anlagt utstyrsforestilling. Og hvordan makte spennet mellom illusjonsteater og tekstteater?
Fornuftig nok var derfor skuespillerne utstyrt med mygg uten at stemmeforsterkingen ødela for kontakten. Men det som blir borte i en slik stor scene er selvfølgelig det som kanskje er den sterkeste siden ved Brecht, hans evne til å la ord og handling framstå som huggende sverd fra en teaterscene. Der scenografi og spektakulært lys gjør gjentatte angrep mot illusjonene kunne vi være redde for at selve teksten hos Brecht kunne falle gjennom.
Det holdt, men bare såvidt. Forestillingn er sånn sett ujevn for den første halvannen timen blir langtekkelig, mens vi etter pause umiddelbart trekkes inn i spennenede scener, både med spektakulær koreograferte masseopptrinn og gode skuespillere.
Den som roer ned og får tingene på plass er Jon Eikemo som landsbyskriveren og senere dommeren. I det øyeblikk han får mer enn to ord å uttale, får oppsetningen anledning til å feste seg. Han får roet ned spillet og gitt publikum anledning til å møte rollen.
Kirsti Stubø som Grusche kan lett bli for spinkel i denne type oppsetningen. Dessuten er hun utstyrt med minimalt kostyme som mer gir uttrykk for de ungarske gjestenes behov for å vise hennes praktfulle slanke ben. Visst er det praktisk kostyme der hun løper rundt og rundt på scenen eller plasker voldtattt i badekaret, men…..
Handlingen i stykket er av bevisste grunner av Brecht lagt til Kaukasus. Her er det store oljerikdommer og feltene var et uttalt mål for Hitler i 1941. Groteskt nok er stykket i sitt innhold blitt atskillig forsterket ved utviklingen de siste femten årene, og særlig de siste dagene. Begiventene i Beslan kaster en grotesk slagskygge over Brechts tekst og gjør ham mere aktuell enn noengang. Føy da på at verdens madmen er galere enn kanskje noengang i verdenshistorien og vi ser fort at dette stykket har sin absolutte berettigelse.
