Kulturkoden

På det siste av våre partiers landsmøter i vår opplevde vi en frenetisk utskjelling av kulturlivet fra noen av delegatene.

Det fikk noen og enhver av oss til å hoppe i stolen, det minnet så altfor sterkt om 30-tallets tilsvarende fyndord om kultur: “Når jeg hører ordet kultur, tar jeg fram pistolen,” skal en viss propagandaminister ha sagt.
Tonene er altså ikke nye. Kulturrådet skal “spyles fri for kulturelt spindelvev”, hadde Frp’s kulturpolitisk talsmann Ulf Erik Knudsen ha uttalt. Han mener neppe de kulturpolitiske representantene som partiet i takt med sin politiske opppslutning har plassert der.

Utsagnet har avstedkommet en interessant debatt mellom Dagbladets kulturredaktør og den samme ‘propaganda’minister. For en gangs skyld har avisen beveget seg vekk fra filmstjernesladder og kastet seg med tyngde inn i kulturdebatten, “høytrykksspyleren er kommet på moten som politisk metafor” – både i Frankrike og Norge, skriver avisen.

Om vi kan spares for de demagogiske slagordene og særlig de ufine personangrepene som særlig nevnte Ulf Erik Knudsen har prestert i sakens anledning, er dette likevel en viktig debatt. Kjernen er det offentliges ansvar for å subsidiere kulturlivet slik at ‘folk flest’ – hvilket utrolig uttrykk! – skal spares for selvdiggende kunstnere som er opptatt av håpløs provoserende kunst. Der dette partiet har kommet til makten, ser det ikke ut som om det har lyst til å utfordre sine borgerlige samarbeidspartnere ved å sette nevnte Ulf Erik Knudsens kulturpolitikk ut i praksis. I Oslo har byrådet med ansvar for kultursaker ikke hatt noen betenkeligheter med fortsatt å sprøyte offentlige penger inn i smale kulturprosjekter. Det lover kanskje godt for framtiden.

Men siden demagogiske landsmøteuttalelser til stor applaus ikke er til å kimse av er det likevel nyttig å minne om følgende: Norge ville sannsynligvis hverken ha kunstnere av det formatet som Grieg, Ibsen og Munch har blitt hvis vi skulle følge Frp.’s linje fullt ut. Det norske Storting ga de to førstnevnte kunstnerlønn, riktignok etter kampvoteringer, slik at de allerede i tidlig alder kunne ha muligheten til å konsentrere seg om sin gjerning. Vi kunne tilføye: vi ville neppe ha opplevd operaforestillinger i Norge og helt sikkert ikke ha det teaterlivet vi nå har. Biblioteksutlån ville vært satt til høye priser og gallerier og museer…bare glem det!

Allerede på 30-tallet snakket Grieg-nevnden om at et offentlig subsidiert kulturliv er noe som ‘særmerker en kulturnasjon’. Derfor finner vi at de nordiske land etter denne definisjonen scorer høyt på listen som kulturnasjoner. Men nede i Europa finner vi en lang sterkere tradisjon for dette som går mange hundre år tilbake i tid. Finnes det et Stadttheather i Tyskland hvor de lokale politikere ikke ser sin ære i å holde dette i drift med kunstnerisk høyverdige forestillinger? Eller i Frankrike hvor uttrykket høytrykksspyler har oppstått, finnes det der ansvarlige politikere – vi mener altså ikke Le Pen og hans drabanter – som tør å si noe liknende som Frp. gjør her hjemme?

Men hva da med USA og Storbritannia? Markedsskreftene får ikke boltre seg i større monn enn at Blair-regjeringen lånte begrunnelse fra nordisk sosialdemokratisk kulturpolitikk da de stilte som krav for at regjeringen skulle finansiere utbyggingen av Covent Garden bare for et par år siden at billettprisene skulle ned og klasseskillet ut. Det var som å lese Hauge-utvalget fra 1960.

Det er lett å bli historieløs. Det er enkelt å kaste seg på bølgen av populistisk kunstnerforakt. Men før vi alle skifter til grilldress må vi bare få med oss det poenget at ‘folk flest’ går i de offentlige støttede teatrene – Chat Noir ikke medregnet – framfor på fotballkamper. Allerede i tredve år, og sannsynligvis mer enn det, har det gått flere folk i teater enn de som oppsøker samtlige norske fotballkamper fra elitedivisjonen og ned til sjette! Det leses flere bøker enn noengang og museene har aldri før hatt slik publikumstilstrømming.

Vårt neststørste parti forsøker frenetisk å skifte ham. De vil gripe fatt i kulturkoden ved på denne måten å forsøke og innbille oss at de ikke lenger er partiet for bygdetullinger, skattesvindlere og halvkriminelle. Men hjelper det?