Kulturledelse i middelalderen

Av og til ramler levende skjelletter ut av skapene. Middelalderen kommer oss skremmende og ubehagelig nær. Bare hør på denne:

“Konsensusdrevet teater er tøv. Å lede et teater er ikke først og fremst en sosial funksjon eller god bedriftsledelse, det er først og fremst et kunstnerisk prosjekt.” Dette sier avtroppende teatersjef Stubø til Dagbladet i det han er i ferd med å rydde kontoret sitt. Vi kan si, dette er i hvert fall positivt. En slik holdning har intet på et sjefskontor å gjøre. Hverken på teater eller ute i samfunnet.

Med dette har landets mest framskutte teatersjef sagt at han har skjønt omtrent ingenting av jobben sin og lite av historien til det teatret han driver. Mest forstemmende er at han ikke en gang er i stand til å forstå et dugg av den tragedien som rammet hans forgjengere Toralv Maurstad, Kjetil Bang-Hansen og Stein Winge – og som Ellen Horn gjorde en kjempejobb for å rette opp. En kan kanskje si at det er en lykke at innsikten ikke er til stede, for det har kanskje berget han fra å forårsake samme tragedien selv.

Men det er en ulykke at ledende personer med titalls millioner stilt til rådighet av det offentlige fortsatt får anledning til å regjere på toppen av budsjettene med en slik innstilling.

Vi bør kort repetere: Nationaltheatret måtte gå inn i en formidabel snu-operasjon med innsparinger og oppsigelser til følge etter at det i realiteten var konkurs på slutten av 1980-tallet. Stortinget var stemt for å slå landets fremste teater konkurs. Bare en formidabel innsats fra de ansatte selv – i form av troikaen og senere av Ellen Horn – forhindret dette. Ulykken ble forårsaket av en vanvittig påkostet oppsetning av Den Glade Enke som i realiteten slukte femti millioner kroner. Men også før og etter dette skjedde det ting Toralv Maurstad møtte veggen og Stein Winge som overtok etterpå, måtte også gå.

Det er ikke til å stikke innunder en stol at dette måtte ligge sterkt i bakhodet til politikerne da den nye operaen i Bjørvika skulle settes i drift. Her ble nettopp valgt ut Ellen Horn som styreformann til å lede overgangen over til en mer ‘ansvarlig’ ledelse, for å si det slik, fra den kunstneriske sjefens gudeliknende overhøyhet til et mer kontinentalt preget intendantstyre hvor den kunstneriske lederen (teatersjefen/operasjefen) er underlagt en høyere instans – direktør eller intendant.

I dag er det Tom Remlov som er sjefen-for-det-hele i Bjørvika. Under ham finner vi operasjef Bjørn Simensen (og snart Paul Curran) og balletsjef Espen Giljane.

Det er som å høre et grøss fra den mørkeste middelalder ved å få anskueliggjort den avtroppende teatersjefens spontant lite modne og innerste tanker. Vi kan i all korthet si at det står på tvers av alt hva vi vet om ledelse i dagens samfunn. Ingen som står som ansvarlig for virksomheter som har ansvar for noen millioner i omsetning tør hverken å hevde eller stå inne for slike tanker i dag. En ting er at føydaltid og stavnsbånd er dødt, en annen ting er at det vil føre til umiddelbar konkurs og død med en gang. Inntjeningen vil forsvinne som dugg for solen.

Noen vil jo si at her har de mest ekstreme kreftene i Frp. endelig fått seg sin talsmann i en teatersjef. Men vi har heller ikke tro på at et parti som som gjør seg til forkjemper for små og store bedrifter tør å hevde noe slikt i dag. Til det er realitetene for tydelige og alvorlige og konsekvensene for dramatiske.

En lykkens stund er at sjefskontoret nå er i ferd med å ryddes. Kanskje bør Bjørvika-modellen vurderes å videreføres i kulturlivet.