Kvinnelig dirigent og kvinnelig komponist. Bedre kan det ikke gjøres. Når vi for en gangs skyld opplever kvinnelig dirigent på podiet i Oslo Konserthus opplever vi også et verk av en kvinnelig komponist, italienske Francesca Verunelli. Hennes orkesterstykke består av mindre deler som utgjør en større helhet, derav tittelen, det trange hjørnet. Det går i dybden, ikke i bredden, for å si det slik.
Uten tvil, konsertkveldens friskeske innslag. Det var befriende musikk å høre etter at det antatte hovedverket på kveldens konsert ikke ble den festopplevelsen vi hadde forventet.
Oslo Konserthus 18.2.2016 Weber: Jegerbruden – ouverture, Beethoven: Klaverkonsert nr. 4, Verunelli: The Narrow Corner, Ravel: Daphnis & Chloé suite nr. 2, Oslo-filharmonien, Susanna Mälkki – dirigent, Pierre Laurent Aimard – klaver
Susanna Mälkki drar med seg kvinnelige komponister. Neste sesong skal hun lede framføringen av Kaija Saariahos L’Amour de Loin på Metropolitan-operaen i New York. Hun var i en årrekke sjefsdirigent for Stavanger Symfoniorkester og har senere ledet det Pierre Boulez- grunnlagte Ensemble InterContemporain i årene 2006-13. Ennå ung er hun velkommen på podiet, en plass som i altfor stor grad har vært dominert av menn. Derfor ytterligere sympatisk at hun også gir oss et verk av en kvinnelig komponist.
Konsertens tyngdepunkt skulle forventet ligge i Pierre Laurent Aimards framføring av Beethovens fjerde klaverkonsert. Men framføringen ble for oss ikke den helt stor opplevelsen. Vi savnet varme og innlevelse.
Derfor ble Verunellis orkesterverk en positiv overraskelse.
Og i Ravels orkestersuite var det bare å flate ut og nyte musikken og klangene. Den opprinnelige ballettmusikken oppsto til Diaghilevs Ballets Russes på begynnelsen av 1900-tallet og er blitt et av Ravels mest spilte verk slik det nå foreligger i to orkestersuiter. Stravinskij sa en gang at ‘det var den vakreste franske orkestermusikk som noengang var laget’.
Vi nøt det fullt ut.
