Sesongpremiere Den Norske Opera 25.10.2003 Verdi: La traviata, Violetta Valèry: Birgitte Christensen, Alfredo: Henrik Engelsviken, Germont: Boris Statsenko, Flora Bervoix: Svein Erik Sagbråten, Annina: Elsa Susanna Dahlsgaard, Gastone: Arild Helleland, Barone Douphol: Thor-Inge Falch, Doktor Grenvil: Njål Sparbo, Marquis d’Obigny: Gregg Santa
Traviata på programmet igjen, bare et halvt år etter at denne nye produksjonen hadde premiere. Det som slår en er i første rekke hvor stram og sterk regien er.
Mens vi ved premieren i vår festet oss ved mye av de ekstragrepene Stein Winge hadde lagt på stykket, var det denne gangen helheten som slo mot oss. Dessuten skal det ikke stikkes under en stol at sistescenen sto sterkere for oss denne gangen.
Det siste må utvilsom tilskrives Birgitte Christensen som gjorde en flott utførelse av sin rolle som Valèry, kameliadamen. Den unge norske sopranen har mye av sin sceneerfaring fra Innsbruck, hvor det faktisk er mer enn skibakker og skøytebaner. Hun strålte ikke som en diva, men viste en jevnt over svært god sceneinnsats, var vokalmessig fullt på høyden og gjorde sitt til at sistescenen gjorde slik inntrykk som den gjorde.
Hun fikk godt følge av sin unge beiler og elsker Henrik Engelsviken.Kanskje noe tam i enkelte partier, men stemmemessig holdt han absolutt mål og bidro til at helheten på forestillingen ble så bra som den ble.
Kvelden største overraskelse sto imidlertid hans far Germont for, sunget av Boris Statsenko. Han gjorde sin entre med voldsom baryton, som det var en lokal test om å synge kraftigst. Han fikk roet ned stemmen til rollen og spillet etterhvert men fikk vist at stemmen er det ikke noe galt med.
De øvrige rollene var jevnt over godt besatt. Vi frydet oss på premieren over grepet med å la Flora bli sunget av en tenor, og det samme gjorde vi nå. Det føltes så avgjort riktig med disse mer eller mindre dulgte hentydningene om tranvestitt-dekadense.
For regien er sterk. Der mange kunne ha fryktet at Stein Winge gikk over seg med innfall og ablegøyer slår det en i stedet hvor stram og riktig regien er. Violetta kommer inn foran forteppet under det korte forspillet, raver rundt på scenen og får satt en sprøyte av en tililende doktor. Stykkets ramme og innhold karakteres i få korte bevegelser, må er det satt for handlingen. Denne genistreken bærer mye av stykket, den bare ikke illuderer at kameliadamen er syk, hun kan også være sprøytenarkoman.
Ballscenene er flotte. Om vi ikke festet oss så mye ved koreografien tidligere, så vi nå hvor mesterlig den var. Her har instruktør og koreograf, Hege Tvedt, samarbeidet godt og riktig og bevegelsene tilfører regien det lille ekstra. Man kunne godt more seg over denne dekadensen vi så på scenen, men undertegnete frydet seg mer over at her hadde instruktør og koreograf funnet hverandre og arbeidet med hverandre i stedet for mot hverandre.
Det samme kan sies om scenebildet til Tine Schwab. Overveldende i ballscenene og som i regien, enkel og grå i de dramatiske scenene.
Jo, denne Traviata-oppsetningen av Stein Winge tåler mer enn godt å bli satt opp en gang i halvåret. Det ble en gledens stund på Den Norske Opera.
