Ibsenfestivalen Nationaltheatret 27.8.2010
Et dukkehjem
Regi: Laurent Chetouane, med: Ågot Sendstad, Thorbjørn Harr, Bernhard Arnø, Øystein Røger, Liv Bernhoft Osa, Lasse Lindtner, Merete Moen, Kjersti Elvik
Begrensningens kunst er neppe den som rir instrukøren Laurent Chetouane aller mest. Hans versjon av klassiske Et Dukkehjem tar intet mindre enn tre og en halv time å gjennomføre. Det er lykkelig at det foregår oppe på Amfi med et relativt nytt luftanlegg og gode stoler å sitte i. Men stolene er forræderiske: man blir uvergelig tung i hodet etter en stund.
Det var mange som gikk i pausen, og for å være ærlig tenkte vi på det selv også. Men vi gikk ikke, det var noe med spillet som av og til tok tak. Og vi gjorde rett for det vi opplevde etter klokka ni på kvelden var noe langt annet enn før pausen. Skuespillerne begynte i økende grad å snakke normalt, forestillingen fikk gradvis tempo og vi fikk en flott oppbygning mot den sterke sluttscenen som vi rett og slett må si at gjorde uutslettelig inntrykk.
Vi tenkte på hvorfor instruktøren den første halvannen timen forsøkte å gjøre sitt beste for at publikum skulle mistrives og rett og slett ikke like forestillingen. For det var en prøvelse å oppleve de to første aktene. Skuespillerne skulle snakke la-a-a-angsomt og bevegelsene skulle være stiliserte. Faktisk minnet det om en skoleklasse som leser Ibsen. Det ble understreket ved at skuespillerne, særlig Nora, likesom resiterte fra løssark med manus som de tittet i og la vekk side for side.
Til overmål var også Ibsens scenanvisninger med i forestillingen. De ble lest før aktenes begynnelse. Dette var et grep vi likte. For det var heller ingen dekorasjon, bare et reisverk som kunne gi store muligheter til entré’er og kombinasjoner av spill i spillet. Det var kanskje disse små bevegelsene av aktørene som gled omkring som fascinerte oss før pause – på tross av den håpløse langsomheten i talen.
Det tok riktig av etter pause. Gradvis ble talen normal, i sluttscenen var all kunstig gymnasial tulleresitasjon over og vi opplevde en stund på teateret vi beklager at det tok nesten tre timer før vi kom til. Her utfoldet skuespillerne seg, de fikk styrke og kraft i sine skikkelser og over hele linjen opplevde vi et spill som tok tak og ga mening.
Det er ikke bare Ågot Sendstad i tittelrollen vi vil velge å gi ros. Vi må hylle samtlige aktører. Den første gangen vi skjønte at noe var på vei var når Lasse Lindtner hevet stemmen og begynte å snakke normalt. Da skjønte vi at forestillingen endelig var i gang. Bare synd det tok noen akter og et par timer før det skjedde.
Et Dukkehjem er et usedvanlig genialt stykke. Ibsen måtte være hundre år før sin tid før da han skrev dette. Problemstillingene er mer enn aktuelle i dag og mange av replikkene kunne være som skrevet ut fra dagens diskusjon.
Bare synd at Laurent Chetouane gjør dette til en mer enn tung forestilling.
