Lang tids melding?

Denne uka kom regjeringens etterlengtede langtidsmelding der vyene for reisingen av Det Norske Huset endelig skulle presenteres.

Etter dokumentets innhold med det fire ganger så tykke vedleggsheftet attåt, er det ikke så mye spreke visjoner vi har å forholde oss til. Snarere er det som ventet: side opp og side ned med tjukt politikerpreik, så grautete og uten substans at det holder til nitten og en halv i stil og to i innhold.

For vår del var vi litt spent på hva regjeringens ville mene om operasaken. På tross av at statsministeren tidligere gjorde det klinkende klart at opera lar seg best høre i enerom på sykehjem, var signalene fra korridorene såpass positive at vi fristet oss til å håpe. I hvert fall litt.

I langtidsmeldingen står det ikke stort annet enn hva ansvarlige politikere har sagt i alle år – i det minste siden 1920 – nemlig at Norge trenger en ordentlig operascene. Kanskje litt ros til Bendik & Turid som fikk inn formuleringen om innen år 2005. Men det er formet såpass rundt at i dagens aviser står det to vidt forskjellige tolkninger fra henholdsvis Bendik og Turid om hva de i fellesskap måtte mene med dette.

Den ene har den oppfatning at det representerer et ideelt og ikke forpliktende ønske. Den andre sier det er en forpliktende målsetning.

Så der står vi. Hurra kan vi neppe si.

Kultur er nemlig ikke uvesentlig når vi snakker om å bygge et framtidens hus. Ja, det er ikke ubetydelig for enhver nasjon som kaller seg opplysningsmessig oppegående. Her har oljelandet mye å hente. Visst har vi en rik kultur å øse av – nisser og troll, stavkirker og dype fjorder – men i sammenlikning med andre land det burde være naturlig å sammenlikne seg med, blir vi som rene døgenikter å regne. Ja, faktisk kan vi si at Norge på mange vis er et kulturelt ødeland. Flaut er det faktisk å konstatere at vi er Europas rikeste land – i økonomi – og det fattigste i bruk av kultur.

Vi bør ikke ha det sittende på oss, det som alle statistikker så blodig avslører. Nemlig at etter femten år med Thatchter og siden Major er brittenes andel av brutto nasjonalprodukt (BNP) bare når det gjelder musikk på hele to prosent – mens vi på alle mulig kulturtiltak, fra bibliotek og kino til konserter og opera, ikke opptar mer enn skarve 1,9% – tilsammen.Et land som Tyskland bruker 3 % av BNP på kultur, mens Frankrike har fire, riktignok idrett medregnet – men det er da også i følge god norsk tenkemåte en del av det utvidete kulturbegrepet.

Nå skal vi vokte oss vel for å være arrogante overbærende. Vi sier ikke at vi må ha det som alle andre har, i hvert fall hva de store kulturnasjonene stiller opp med. Heller ikke noe vondt sagt om nisser og troll, Asbjørnsen og Moe, feletrall og husflid. Vi bare konstaterer at slik er det. Og at enhver oppegående person selvfølgelig vet hva kunst og kultur betyr for et sivilisert samfunn, det som Grieg-nevnden allerede i 30-årene definerte som et umistelig gode som burde tilhøre enhver kulturnasjon.

Vi stopper resonneringen her. Og konstaterer i stedet at Langtidsmeldingen foreligger.

Hva vi trenger mindre av nå, er nye tykke hefter med svulstige politikerformuleringer. Det er bare handling som skaper byggverk, det vet enhver forskalingssnekker.

Vi gir Bendik og Turid en ny mulighet. Om noen uker lover de å legge fram Operameldingen. Forhåpentligvis vil det stå der det som ikke står i Langtidsmeldingen, nemlig at selv om opera gjør seg utmerket i enerom på sykehjem gjør den seg aller best i et eget operahus.

Lykke til.