Premiere Det Norske Teatret 1.2.2013. Tekster fra Det Gamle Testamentet og Det Nye Testamentet, av Maria Tryti Vennerød, Terje Nordby, Sara Stridsberg, Eirik Fauske, Jose Saramago, Cecilie Løveid, Ari Behn, Stein Winge, Anne Holtan og Carl Morten Amundsen: Bibelen
Del 1: Ørkenvandringar. Del 2: Jesus frå Nasaret.
Med: Bjørn Sundquist, Bernhard Ramstad, Marianne Krogh, Gard Skagestad, Sigve Bøe, Trini Lund, Jorunn Kjellsby, Ragnar Dyresen, Nina Woxholtt, Britt Langlie, Jan Grønli, Marius Næss, Bjørn Skagestad, Ingunn B. Øyen, Frank Kjosås, Øyvin Berven, Ingeborg S. Raustøl, Kyrre Hellum, Joachim Rafaelsen, Anders Dahlberg, Kyrre Haugen Sydness regi: Stein Winge.
Med en samlet spilletid på over seks timer er forestillingen laget over Bibelen først og fremst en svært langdryg affære. Det kreves svært mye for en publikummer å sitte oppmerksom og lydhør de seks timene til ende. Kanskje altfor mye. Vi må ærlig talt innrømme at det glippet betydelig med oppmerksomheten i partier. Men kommer du gjennom hele forestillingen vil du oppleve en teaterforestilling som er rik på store øyeblikk og som på fengslende vis kaster nytt liv over en historie vi alle (burde) kjenne.
Det er også kanskje dette som er forestillingens styrke, at den evner å bryte gjennom det stereotypiske og inntil den forslitte skole-avslutnings-forestillingen-før-jul og innføre tekster med nye innfallsvinkler på en gammel historie, eller historier. Grepet som Stein Winge har valgt er dyktig gjort. Han bruker den opprinnelige rammen som er slags ytre bindeledd. For å gi den innhold har han lagt til tekster skrevet av ham selv og en rad andre forfattere. Dermed kastes et nytt lys over såvel bibelhistorien som Jesu‘ liv. Dette er befriende og gjør at vi får en ny innfallsvinkel til denne historien, eller disse fortellingene.
I tillegg er det et par scener av fabelaktig spill, en herlig blanding av god skuespillerkunst og instruktørens evne til å tenke burlesk, frekt og i nye baner. Det er ingen tvil om at det er Stein Winges evne til å ‘tenke på tvers’, finne på nye og uvandte ting og bruke sin fantasi i burleske opptrinn som gjør dette til en spennende og fargerik forestilling. Et eksempel: Avslutningsscenen som nesten er et drama i seg selv, eller i hvert fall burde være det, piffes opp av at Gud Fader selv i Bjørn Sundquists skikkelse vandrer gjennom scenebildet syngende på Johnny Cash‘ Ring of Fire. Bare dette alene og i en slik setting, er herlig å oppleve!
Apropos sistescenen, dette er avgjort en av de scenene hvor vi må innrømme at vi begynte å bli alvorlig signe. Tross oppspritinga fra Bjørn Sundquists country-låt, falt oppmerksomheten sterkt. Dette hadde kanskje sammenheng med at vi på dette tidspunktet hadde sett teater i omtrent seks timer – og over det også. Men det hadde kanskje sammenheng med at teksten kanskje ikke var den sterkeste og mest intense, selvom vi likte grepet med å føre Golgata til et galehus, og at skuepillerne kanskje også etterhvert var blitt preget av seks timers sammenhengende spill.
Men totalt er dette en forestilling med mange store øyeblikk. De mange sterke scenen kommer ofte tett som haggel og bare få ganger føler vi at teksten kanskje var i svakeste laget. Som i den aller første delen, det tok over en time før vi følte at stykket var på plass og at vi kunne interessere oss for det som skjedde.
Her bare en liten kommentar til framstillingen av Edens hage. Det er jo et ikke lite poeng at bluferdigheten oppsto etter at Adam og Eva hadde spist av kunnskapens frukt. Da så de at de var nakne for hverandre. Med tanke på at Stein Winge ikke akkurat har vært typisk redd tidligere i sine oppsetninger for bruk av naken kropp, ble vi ærlig talt litt skuffet her ved å oppleve at Adam og Eva kledt i hvit makko titte bluferdige på hverandre.
På skuespillersiden dreier det seg i første rekke om Bjørn Sundquist som Gud. Han er faderlig, myndig og utstråler autoritet. Etterhvert kommer han mer i bakgrunnen for Jesus-skikkelsen spilt av en ungdommelig Frank Kjosås. Disse to preger hver sin del av forestillingen, henholdsvis bygget over det gamle testementet, mest Mose-bøkene, og det nye. Men vi må også si at Jan Grønli som Satan utfyller sin rolle på imponerende vis og Bjørn Skagestad som Herodes i nærmest skikkelse av oberst Gadaffi og i en rad andre roller er også en av forestillingens pillarer.
Du savner kanskje Den Hellige Ånd? Han (hun) står ikke på rollelista, men er likefullt til stede i oppsetningen. Skuespillerne døpte likesågodt Stein Winge som Den Hellige Ånd i prøvetida!
I det hele tatt er Stein Winges regi proppet av burleske innfall og assosiasjoner, ikke minst med paraleller til vår tids konflikter. Eksempelvis følges israelittenes lange vandring og inntog i landet som flyter av ‘melk og honning’ av uendelige rekker med rullende tanks på videoskjermen.
Bibelen, lett komprimert eller tolk det som du vil, seks timers- versjonen til Stein Winge, er en kjempeoppsetning. Her deltar omtrent det som kan krype og gå av skuespillere ved Det Norske Teatret og på manussiden har dessuten en rekke av våre ordkunstnere bidratt. Utenom selvfølgelig den opprinnelige teksten i det gamle og det nye testamentet.
Bibelen er sentral i vår kultur. Uansett hvordan man snur og vender på det, er troende eller ikke, danner den likefullt et fundament for oss. Det er her vi finner grunnlaget for vår tenking, våre verdier, moralsyn, etikk, leveregler, foruten vår historiske identitet.
Evnen til å se det litt fra siden, litt skakt og uvandt, er det som preger denne oppsetningen og gjør den minnesverdig.
Hele forestillingen er brudt opp i to og hver del spilles også separate kvelder. Men det er full anledning til å se hele forestillingen under ett med seks og en halv time og fare for medfølgende sittesår. Sørg for å være uthvilt og vent med rødvinen til etter forestillingen!
