Ibsenfestivalen 2006 – Nationaltheatret 16.9.
LILLE EYOLF – Samproduksjon mellom Nationaltheatret og Riksteatern i Sverige
Med: Björn Bengtsson, Malin Crépin, Åsa Persson, Henrik Rafaelsen, regi: Lars Norén
Ibsen-festivalens siste forestilling var et møte mellom to store dramatikere, svenske Lars Norén og Henrik Ibsen. Den svært produktive Norén har tatt for seg en av Ibsens ‘mindre’ stykker – i den forstand at det spilles ikke så altfor mye – oversatt og tilrettelagt det samtidig som han har hatt regien på det.
Dermed er det blitt et møte mellom to verdensberømte nordiske dramatikere, en av i dag og en fra hundre år tilbake. Hvordan har møtet mellom dem falt ut?
Vi kommer inn i det spartansk utrustede baksceneområdet. Dørene til dagverkstedene står åpne. Spilleplassen skal være enkel, stykket er tilrettelagt for riksteaterspill i nabolandet, svart filt omkranset av tre-raders tribuner på tre kanter. Det eneste som forekommer av dekorasjon er noen spente bardunstriper tvers over scenen. Med svart sytråd blir de satt i bevegelse under spillet. Skuespillerne er kledt i grått.
Drønnende rockemusikk med Bob Dylan møter oss i det vi kommer inn. Skuespillerne står allerede på scenen, gjør myke nakke- og skulderbevegelser og forbereder seg på spillet. Musikk stopper brått og den litt over en times forestillingen er i gang. En liten gutt – lille Eyolf – sitter på en stol. Han er utstyrt med stor krøllete parykk, en liten mini-Henrik. Han tar den av seg idet spillet begynner.
Spillet er stilisert og enkelt. Norén har barbert teksten inn til beinet, sløyfet rottejomfruens rolle og det skjer egentlig ikke mye de fem kvartene forestillingen varer. Det eneste som beveger seg er som sagt bardunene – men vi så ikke helt symbolikken. Også skuespillerne er overlatt til stillestående posering, ingen utbrudd eller store fakter skjer før faktisk halve forestillingen er gått. Da heves stemmen, for første gang finner den en annen leie.
For Henrik Rafaelsen er dette en naturlig spillestil. Vi kjenner det igjen fra hans store rolle i Robert Wilsons Peer Gynt. Men Björn Bengtsson som den unge ingeniør Borgheim har i hvert fall en mimikk og et levende ansikt som den fjellvandrende forfatter Allmers ikke viser.
Lars Norén lar tre gutter symbolisere ekteparet Allmers tap av sønnen, deres drømmer og håp. De beveger seg sakte over scenen.
Forestillingen er ikke akkurat dynamisk og ekspressiv utadvendt som eksempel Schaubühnes Hedda Gabler. Men den kler godt den enkle mørke scenografien, de grå kostymene og den enke stiliseringen.
Instruktøren har beholdt og lagt ekstra trykk på Ibsens lett omskrevne (låne)utsagn “Du hadde champagne, men rørte den ei.” Stykket er en samproduksjon mellom Svenska Riksteatern og Nationaltheatret og vil senere spilles på Nationaltheatret. Det er en oppsetning uten for mye skrik og skrål og modernistisk utadvendthet, Ibsen skåret inn til beinet eller “skjære skjegget av Ibsen” som instruktøren uttrykker det.
For oss ble det en fin neddempet coda på en Ibsen-festival som har vist seg som den kvalitativt sterkeste i historien. Denne nedtonenede sluttsangen var et helt riktig valg i et festivalprogram hvor vi gikk fra det ene høydepunktet til det andre. Velkommen tilbake med denne oppsetningen!
