Premiere Oslo Nye Teater 29.1.2004
Poiret/Herman/Fierstein: LA CAGE AUX FOLLES (Lånte fjær)
Dennis Storhøi ( Albin ) • Anders Hatlo ( Pierre ) • Espen Grjotheim • Sidsel Ryen • Ivar Nørve • Bentine Holm • Jannicke Irwin Abrahamsen • Morten Rudå • Dansere: Tine E. Aspaas • Kristin Berg • Fredrik Boerenstam • Toni Ferraz • Tom-Arild Hansen • Hans Marius Hoff Mittet • Jan-Ivar Lund • Philip Olsen • Vegard Storm Pedersen • Anthony Robinson • Ola-Magnus Svihus • Anders Thoresen • Christer Tornell • Eli Stålhand • Arlene Wilkes
regi: Svein Sturla Hungnes, koreografi: Marianne Skovli Aamodt
Det gnistrer og glitrer på Oslo Nye i disse dager. Det er som et nøye korigert fyrverkeri hvor elektrisiteten vibrerer helt ut i teaterets mest bortgjemte kroker og ingen kan være uberørt.
La cage aux folles er et velkjent stykke som har gått sin seiersgang verden over og er filmatisert flere ganger. Det ble skrevet av franskmannen Jean Poiret og satt opp i Paris i 1973. Det ble det en suksess og gikk i 7 år. Allan Carr skrev det om til musikal og Jerry Herman skrev sangene og musikken. Musikalen ble en suksess.
I Norge har den kun blitt satt opp en gang før og det var i 1978 med Rolv Wesenlund og Sven Bertil Taube i hovedrollene.
La cage aux folles foregår i og rundt nattklubben ved samme navn. Den blir drevet av ekteparet Pierre (Anders Hatlo) og dragdronningen Albin (Dennis Storhøi). De blir utsatt for store prøvelser når Pierres sønn Jean Michel ( Espen Grothjem) som har vokst opp hos dem forelsker seg i Anne ( Jannicke Irwin Abrahamsen). Ikke minst fordi hun er en kvinne. Det blir ennå mer komplisert når det viser seg at hun er datter av nestlederen for Moralsk opprustning som ønsker å stenge La cage aux folles. Når så foreldrene skal presenteres for hverandre byr det på store problemer. Jean Michel instruerer Pierre til å spille kulturattache, men hvordan skal han forklare at hans mor er en mann.
Koreografen Marianne Skovli Aamodt har gjort en fremragende jobb. Det er en presisjon og en energi hos danserene som trollbinder og forfører publikum. På tross av dette kunne vi greidd oss uten den orientalsk / indianske dansen, den glir ikke så naturlig inn i temaet.
Kostymene fremhever dansene og stykkets tema, men her skurrer kostymene i siste dans. De er hverken elegante eller morsomme.
Musikken er en så naturlig del av forestillingen at lydbilde kan bli borte, men det skjer ikke. Det er dyktige musikere som spiller opp til de forskjellige scenene og går rett inn i helheten, og er med på å gjøre forestillingen til det den er, nemlig fremragende.
Åpningsscenens shownummer er fremragende .
Dennis Storhøi vil gå inn i historien som Albin. Å se han komme inn iført sebramønstret kåpe, sort skjerf med en hatt over, sort solbriller og den lille bissevovven under armen, vi formelig lukter Middelhavet og Rivieraen. Anders Hatlo spiller også god, men blir som resten av ( ensemblet) stilt i skyggen av Storhøis spill.
Espen Grothjem som Jean Michel blir for vag og det blir Jannicke Irwin Abrahamsen som Anne også.
Det vi sitter igjen med som publikum er en sprudlene forestilling full av energi og spilleglede, og bildet av Dennis Storhøi som Albin festet til netthinnen.
